Lar vi frykten for å ødelegge hundens iboende egenskaper styre vår bruk av spesialistene? Og kan allroundere egentlig bli gode på alt? 

Denne artikkelen ble først publisert i Jakt og Fiske 08/2016

Haldor er en herremann med bart. Han er jeger. Rypejeger, fasanjeger og rugdejeger. Han apporterer ender, gjess, rev og henter gjerne en kald pils til meg om sommeren. Han står for hare og støter kløvvilt hvis jeg ønsker det. Han er godkjent ettersøkshund og brukes som bandhund. Han kløver og trekker. Som prøvehund konkurrer han i spor, jaktprøver, apportprøver, utstilling og konkurranselydighet. Han er premiert i alle greinene. Hva så?

Jeg tenker ikke så mye over alt dette idet jeg en solfylt septembermorgen fester jaktdekkenet på Haldor og sender han ut i søk. Jeg fyller lungene med kjølig fjelluft og nyter synet av grasiøse bevegelser i høstfarget landskap. Vi legger kursen mot nord. Det er tilnærmet vindstille, og det varer ikke lenge før varmen melder seg. Et drag fra siden får plutselig Haldor til å endre kurs, han trekker an mot ei lita fjellgran. Jeg fisker to patroner opp av lomma og lader mens jeg følger på. Stribarten har festet stand en halv meter foran buska. Jeg føler meg ganske sikker på at rypa sitter akkurat der. Den har tross alt ikke så mange andre steder å være. Jeg hvisker et forsiktig «jah», og Haldor eksploderer. Men vingeslagene uteblir, i stedet fyker en pelskledd skapning med lange bakbein ut fra granbaret. I forfjamselsen over hare og ikke rype, og i frykt for at villdyret skal våkne og rase etter, får jeg aldri sendt avgårde noe skudd.  Den neste halvtimen går med til ergrelse, mens hunden søker like lykkelig etter nytt vilt. Jeg skulle ha skutt, tenker jeg. Jeg har jo en vorsteher, for pokker! Vi jakter på alt. Hvorfor skulle vi ikke det?

Spesialisten
I Sørreisa sitter allrounderen Helge Jacobsen med svarthunden Tundra. Generelt har svart elghund vist seg spesielt godt egnet som bandhund, og har gjennom systematisk avl blitt en spesialist på denne jaktformen. Men Tundra er en oppvakt og elegant dame som også sporer rovdyr som bjørn, jerv og gaupe. I tillegg finner hun bortkomne sauer og apporterer ryper på støkkjakt. Hun er godkjent ettersøkshund og kadaverhund, og brukes aktivt som dette. Ekvipasjen konkurrerer i spor, bandhundprøver og utstilling. Og med sin NM deltakelse i bandhund i 2015, er hun blant landets beste. Hunden blir også brukt i smeller og agility, og hun går som leder, fremst i huskyspannet, fordi hun er stødig på høyre og venstre.  – Det eneste jeg ikke har klart å lære Tundra, er å banne, sier Helge Jacobsen ubeskjedent og humrer.

En god dag på jobben 
Det er blitt sommer i nord. Helge har tatt fri fra jobben som gravemaskinfører og lagt i vei innover vidda. Sola steker mens han og Tundra går og leter. Det er Tundra som gjør jobben, Helge følger bare etter med et årvåkent blikk. Dette er andre sommeren de er ute på kadaversøk. Som prosjektansatt i kommunen, får Tundra stadig bruke sin raffinerte nese til å lete opp sau som har forsvunnet eller blitt drept av rovdyr.  – Mange forstår ikke hva hunden gjør, eller hvorfor den gjør som den gjør. Men det betaler seg som regel å stole på den, understreker Helge. Han husker et oppdrag da svarthunden plutselig begynte å gå rett mot en saueflokk de kom over. Tundra er aldri blitt strømmet mot sau, hun er vant til å gå sammen med dem og har heller aldri hatt en killer-tilnærming til andre dyr. Denne dagen begynte imidlertid Helge å bli usikker på hva som foregikk. Ettersom Tundra vant terreng, ble sauene urolige. Noen la på sprang, en tøff provokasjon for mange hunder, men Tundra ignorerte det hele og gikk målbevisst tvers gjennom flokken. Og der, skjult i et kratt lå et skadet lam. – Hundene gjør aldri noe ulogisk, så jeg fulgte bare etter. Antakelig ga dette lammet fra seg en annen lukt enn de andre sauene, sier Helge.  Tundra markerte funnet, og fikk velfortjent skryt. Helge tok med seg lammet, som fikk behandling og kom til hektene.

Konfliktfylt allsidighet? 
«Forsøk å tenke litt mindre på dere selv når dere tenker på oss. Det er ikke god mat og kjærlighet som er hovedsaken for oss. Vi vil komme i kontakt med dere. Gi oss mer bevegelse og mer å gjøre. Vi vil ha noe å glede oss til hver dag, noe mer enn et fylt matfat. Gjør oss glade! Det skal så lite til. Men det skal ikke meget til for at dagene blir reine fengselsopphold for oss heller. Vi ber ikke om å bli forstått, ingen kan forstå en annen. Det vi ber om er bare å få lov til å utvikle de evner og sanser vi har. Det er det som kalles å leve!»  Dette sa Kaptein Gunnar Soot for 60 år siden. Soot er grunnlegger og organisator for bruk av hund i det norske forsvar i nyere tid. Grunntanken i dag er den sammen. Helge tenker som Soot og ser likhetene i forutsetningene som skal til for å få en god bandhund og oppgavene i kadaversøk og som rovvilthund. Det å bruke nesa, følge et spor, finne og markere dyr er viktige egenskaper for en hund som også skal finne elg.   – Hvis du går inn og ser på lista over godkjente kadaverhunder, vil du oppdage at flere og flere får øynene opp for hvordan man kan bruke jakthundene utenom sesongen, sier Helge. Selv mener han at det ikke oppstår noen konflikter ved å bruke hunden både på jakt og kadaversøk – så lenge man er bevisst på hvordan man trener.  – Du skal heller fokusere på alle fordelene ved å bruke hunden mest mulig, sier Helge. Gjennom kadaversøk, og sporing resten av året, må de sammen løse oppgaver, dermed blir de gode på å samarbeide, noe som igjen gir en økt jaktopplevelse når elgjakta starter om høsten.  

Mange myter 
I jakthundmiljøene florerer det av myter om hva man bør og ikke bør gjøre. Som eier av en vorsteher har jeg blitt advart mot å bruke hunden min på spor, fordi den angivelig kan miste interessen for fugl. Jeg har blitt advart mot å trene konkurranselydighet, fordi hunden angivelig kan miste sin selvstendighet. Men hva er egentlig logisk? Vil virkelig dachsen slutte å spore hvis den får bli med på fuglejakt? Slutter løshunden å preferere elg hvis man bruker den til å spore rådyr på ettersøk? Vil svarthunden lete etter kadaver framfor å spore elg når den blir brukt som kadaverhund? Faktum er at vi har brukt hundrevis av år på å utvikle hundens jaktlige egenskaper. I generasjoner har vi avlet på de ivrigste jakthundene, de med sterkest instinkt. Så lenge disse instinktene får rikelig med stimuli, har du en god jakthundoppskrift. Går du mange ettersøk med hunden, blir den god til å spore. Får fuglehunden jakte mye rype, vil den høyst sannsynlig bli ganske god til å finne rype. Og lar du samme hund gjøre begge deler, får du en allrounder. Det handler om å spille på hundens iboende register. Mange glemmer at egenskapene vi ønsker i jakthundene våre, kan trenes og utvikles gjennom andre hundesporter. Mange av egenskapene er ferskvare og trenger vedlikehold for å fungere optimalt. Da snakker jeg om luktesansen, sporutholdenhet, kondisjon og samarbeid. Når halve året består av båndtvang, får vi ikke brukt jakthundene våre i terrenget hele tiden.

Men for å utvikle disse egenskapene, dressuren og samarbeidet mellom deg og hunden, er det mange andre ting du kan gjøre. Og kanskje blir du positivt overrasket over hva agility kan gjøre med mobiliteten og kondisjonen til hunden din. Eller hva hundesporten smeller, eller bruks, kan gjøre med sporintensiteten og konsentrasjonen. Dette er bare eksempler, men du vil ganske fort oppdage at kontakten og samarbeidsfølelsen overføres fra en aktivitet til en annen. Hunder som har lært «å lære» begynner å jobbe mer målrettet sammen med deg. Kommunikasjonssystemet mellom deg og hunden utvikler seg og dere ender opp med å kunne «snakke» sammen.  Mer trening gir økt motivasjon

Det er egentlig ikke så mye som skal til for å bidra positivt til å stimulere hundens iboende egenskaper og skape bedre samarbeid. Det kan handle om små ting i hverdagen. Hunder blir gode på det de blir brukt til, og det de får positive erfaringer med. Du trenger ikke melde deg inn i brukshundklubben. Bare finn et nivå du og hunden trives med, og la det utvikle seg derfra. Ved hele tiden å løse oppgaver, der hund og eier «får til noe» sammen, utvikles ekvipasjen.  

Så hvorfor ikke prøve noen nye arbeidsoppgaver som dere kan jobbe med når jaktsesongen er over? Svøm sammen om sommeren. Kjør sparkesykkel. Tren dressur, apport, smeller, agility og konkurranselydighet. Lek med hunden. Hør på Soot! Bli inspirert av Tundra og Haldor! Det er bare fordommer og fantasien som setter begrensninger. Kontakten dere imellom etableres i alt dere gjør sammen – hele året.

Når jakta starter har du garantert en kompis som vil være mer gira enn noen gang på å løse oppgavene du setter den til.