At hunden trekker for hardt i sporlina når den sporer er et problem mange har.

Og det er virkelig et problem fordi, det kan bli tungt å holde igjen store hunder, farta kan bli så høy at du ikke klarer å ta inn over deg observasjoner i terrenget (for ikke å snakke om skuddet) og hunden har større sjanse for å gjøre feil når den må slepe på et anker i tillegg til å konsentrere seg om sporingen.

Det er mange tiltak man kan gjøre for å få ned farta. Mange hunder slutter å trekke så hardt hvis vi slutter å holde tilsvarende hardt igjen. Det høres kanskje ut som et paradox, men korrekt bruk av lina kan endre mye.

Å legge inn vinkler, øke liggetiden og gjøre uforutsigbare ting tvinger hunden til å konsentrere seg mer, og kan dermed også hjelpe til å holde farta nede. Det samme gjelder å legge gjenstander i sporet, hvis hunden har lært å markere disse.

Men den viktigste endringen for å få ned farta på en hund handler om å forstå hvorfor den trekker fremover. Den trekker fremover for å nå det som er i enden. Mest sannsynlig har hunden ganske høy motivasjon for å finne det som vi har lagt i slutten og siden den kjenner igjen situasjonen og vet hva som er i enden, så vil den raskest mulig dit. Og hunder kan følge spor skikkelig fort. Jeg viser gjerne dette slepesporeksempelet. (filmen under er et slepespor av rev som hunden skal følge på egenhånd. Det simulerer et ettersøk på rev. Hunden skal ta med dyret hjem igjen) Etter å ha sett denne skjønner du kanskje at det er helt naturlig at det kan bli litt fart i sporet, derfor må vi tenke igjennom hvordan vi gjør ting når vi skal trene opp en ettersøkshund. 

På kurs er det helt vanlig å lære at belønningen i et blodspor er skanken, og denne finnes i slutten. Tankegangen er jo helt naturlig da dette er tilfellet i skarpe situasjoner. Men i tillegg til at dette ofte skaper raske hunder så finnes det flere ulemper med denne belønningsformen i treningsøyemed.

Hvis sporet er 200 meter langt og hunden din er spesielt flink ved en vinkel på 70meters merket, så blir det vanskelig å belønne dette hvis det eneste belønningssystemet vi har er i slutten. Enda verre er det hvis hunden går skikkelig bra de første 150 meterne, og skikkelig dårlig de siste 50 meterne... Hunden vår blir hva vi belønner!

Derfor kan det være lurt å utvikle andre og flere belønninger. Jeg har som regel ikke sporslutt i mine spor, på noen annen måte enn at jeg har en «siste frist» for belønning. Jeg benytter meg i stor grad av tennisball, og denne gir meg en unik fleksibilitet. Jeg kan belønne når som helst! Og sporet trenger ikke være over etter belønningen. Jeg setter bare hunden i arbeid igjen og får dermed på en naturlig måte øvd inn sporopptak underveis. Når jeg ikke har noen sporslutt er det heller ingenting som stopper meg fra å avslutte hvis det har skjedd nok bra ting, eller jeg merker endringer i hunden min som gjør at jeg vil avslutte. Jeg trenger ikke gå sporet til endes for å hente inn noe som helst, så treskelen for å avslutte blir lav.

Hunden min belønnes på denne måten for å spore, og ikke for å finne slutten. Den vil ikke få forventninger om at det finnes noe i enden, og fart vil reduseres som en konsekvens av dette.

(En dag jeg får tid skal jeg oppdatere dette innlegget med en film av hvordan jeg belønner i sporet. )