Ro i oppflukt og skudd (rios) er alle fuglehundeieres våte drøm.

Det er en egenskap som krever ekstrem lydighet av hundene våre og det stiller krav til deg som hundetrener hvis du skal få  det til.

Hva skal vi med rios?
Det er mange som ønsker å få til dette hele hundens liv uten å lykkes, og du finner dem som ikke anser det som viktig da de «bare» skal jakte med hunden. Men RIOS gir fordeler for både prøvedeltagere og jegere. Som prøvedeltager setter reglene standarden. Men på jakt er det praktisk med ro i oppflukt og skudd for at hunden ikke skal ødelegge skuddmulighetene dine. Hunden kommer fort i veien når den løper etter. For det andre så vil en hund som raser etter fugl kanskje støkke andre kull på sin ferd, eventuelt at du mister sjansen på gjenliggere. Faren for å skyte hunden unngår du med å bare skyte på fugl som går klar. Men om ikke farlig er det i allefall fryktelig irriterende at en ulydig hund skal ødelegge det som kunne blitt en bra jaktdag.

Paradox
Å lykkes med dette er ikke så vanskelig, samtidig er det noe av det vanskeligste vi skal lære våre hunder. Ikke på grunn av hundene, men på grunn av oss. Det blir vanskelig på grunn av oss fordi vi har dårlig tid og ikke gjør ting i rett rekkefølge. Fordi vi har hastverk med hundene våre, vi er ivrige på å komme oss i fjellet og vi vil jakte før grunndressuren er på plass. Fordi vi menneskliggjør hundene våre og tilegner de egenskaper de ikke har. Og kanskje fordi vi ikke sitter på den rette, eller nok kunnskap om hvordan vi skal få det til.

Ikke gjør det vanskeligere for deg selv…
Å lære en hund å være rolig etter et fuglearbeid er en øvelse som må bygges opp helt fra hunden er liten. Dette gjør du ved å legge sten på sten og lære hunden grunnferdigheter som kreves for å klare den store oppgaven som venter.  Samtidig er det viktig å være oppgaven bevisst slik at ikke hunden ikke får sjansen til å på egenhånd lære utidigheter. Eksempler på dette er å slippe unghunden ut av synehold hvor den kan finne og jage fugl, rådyr eller hare før grunndressuren er på plass. I verste fall lærer den det samme som Haldor lærte i sin tid; at stand bare tar unødvendig tid fra det som egentlig er gøy, altså å jage. Dermed kom tjuvreis og hemningsløs ettergang - gjerne med los, helt til standen ikke var tilstedeværende i det hele tatt. Det er ingenting som forsterker adferd som den belønningen hundene gir seg selv, så prøv å unngå å havne i denne situasjonen!

Hva skal jeg gjøre da?
Når valpen er liten begynner du med å lære den å å sitte. Deretter må den kunne bli sittende under forskjellige provokasjoner. Passivitetstrening er viktig og kan nesten ikke overdrives. Hunden må lære å sitte raskt på første kommando. Deretter må hunden lære avstandssitt og deretter med provokasjoner. Når det gjelder provokasjoner så må du virkelig tenke deg om. Hunden skal klare å sette seg fort etter den har fått beskjed om å reise fugl. Den skal sette seg selv om den nesten fikk tak i halefjærene på lavtflyvende ryper som den ser fly mange hundre meter før den forsvinner over en kolle. Den skal også klare dette mens mor skyter og hunden ser fuglen falle. Kanskje også med et dårlig skudd slik at hundene ser den ligge å flakse med vingene på bakken. Dette er tøft for hundene våre, og derfor må vi være oppfinnsomme i våre provokasjoner slik at vi jobber tettest mulig opp mot målbildet vårt. Det hjelper ikke bare trene på grusbanen hjemme og kaste den samme tennisballen. Vi må tenke, vi må utfordre og vi må hele tiden jobbe opp mot senarioene vi møter  på jakt. Noen av oss har også raser hvor hundene også interesserer seg for hare og rådyr. Det går på det samme.

Treningsplanlegging
Både igjennom egen karriere som toppidrettsutøver og i min hundetrening har denne treningsmodellen alltid hjulpet meg nå mine mål. Først tenker jeg igjennom målet mitt. «Hunden skal bli rolig i oppflukt og skudd» Deretter skriver jeg ned en punktliste for det jeg vet hunden må klare for å nå det målet. «Sitte på første kommando, sitte fort, tåle mange og store provokasjoner» Deretter planlegger jeg første økt og gjennomfører den med hunden. Til dette punktet tenker jeg også igjennom hva hvis det ikke går som slik som tenkt. Etterpå evaluerer jeg. Hvis det gikk bra må jeg tenke på progressjon i treningen, hvis det ikke det gikk bra må jeg tenke igjennom hva jeg må gjøre annerledes. Og slik fortsetter jeg.

Kriterier
For mange starter vanskelighetene allerede ved at det er vanskelig å få til en rask sitt. Og når provokasjonene legges til får man en hund som må ta fem seks rompeskritt før den setter seg helt. Når jeg ser folk trener opplever jeg ofte at hunden får ros for denne adferden – den satte seg jo….!? Men her er du egentlig allerede på vei til å spore av. Du har enten gått for fort frem i forhold hva hunden klarer, ellers har du ikke vært streng nok i forhold hva du skal kreve av hunden før du går videre. Progressjon er et utrolig viktig ord i hundetrening, men ikke før dere har mestret det forrige nivået. Imidlertid kan det være veldig greit å huske på at hunder gjør bare hva de har lært at de skal gjøre, og gjør hunden feil, ja, da må du se på hvordan du skal gjøre en bedre jobb i å påvirke hunden til å gjøre rett. Til dette kommer den overnemnte treningsmodellen til nytte.

Bestem deg!
Bestem deg for å lykkes og ikke lag unnskyldninger for deg og hunden din. Bruk alle tilgjengelige virkemidler for å få hunden inn i den adferden du ønsker. Bestem deg for at hunden skal føle seg som verdensmester når den gjør det du ønsker den skal gjøre. På denne måten får du minsket uønsket adferd og økt korrekt adferd. Hunder liker å kjenne på gode følelser i like stor grad som oss, og du vil oppleve større fremgang med din hund.

Den store hemmeligheten
Etter å ha lest denne artikkelen tenker du kanskje at det er ganske mye jobb og krever ganske mye tid å få til RIOS. Og det stemmer, det krever litt innsats. Allikevel er hemmeligheten bak RIOS veldig enkel: RIOS får du ved at hunden har en uvilkårlig lydighet for stoppkommandoen.

Så enkelt, men så vanskelig!