Litt historie om fuglehundene og om hva som skiller dem bruksmessig

Litt historie
Blant britiske jegere har innstillingen til jakt som sport og underholdning alltid dominert over jaktens rolle som tilskudd til husholdningen. Britene utviklet derfor sine fuglehunder som rene spesialister, og i hjemlandet har en engelsk fuglehund en eneste oppgave: finne fugl, ta stand og reise på kommando. Apportering kreves ikke. Fuglejakt har tradisjonelt vært for overklassen, og jegerne har hatt råd til å holde retrivere for rene apportteringsformål.

På grunn av denne spesialiseringen fikk en færre faktorer å ta hensyn til i avlen. Britene kunne satse mer på fart og stil, i motsetning til de kontinentale oppdretterne som først og fremst var ute etter hundens nytteverdi for den vanlige jeger i normale og allsidige jaktsituasjoner. Denne praktiske innstillingen til hunden hos kontinentale jegere krevde at hunden ikke bare skulle være til nytte før skuddet. Den skulle blant annet også apportere på land, vann og dessuten spore etter skadeskutte dyr.

Dette er en av hovedårsakene til at vi finner forskjeller på apporteringsviljen hos forskjellige raser. Imidlertid er forskjellene mellom de kontinentale og de engelske rasene mer dempet hos oss, og det handler om hvordan jaktprøvereglene i de skandinaviske landene er utformet. Vi krever apport av de engelske fuglehundene også. Som eneste land i hele verden har Norge felles jaktprøve for alle stående raser. På våre prøver stilles samme krav til prestasjoner, uanhengig om det er en engelsk eller kontinental hund.

Hva kreves av en apportør?
Ettersom hva slags jakt du bedriver, og type biotop du er i kan det være vanskelig å finne igjen påskutt for jegeren, uten hjelp av en fungerende apporterende hund. Apport er derfor en veldig viktig del av fuglehunddressuren.

Hunden skal selvfølgelig først og fremst finne og apportere det vilt som skytes for den på jakt. Men du skal også kunne kreve at den er i stand til å søke opp og apportere det vilt som er felt et annet sted, som f.eks ved postering ved fugletrekk, uansett om fuglene har havnet på land eller i vann.

Apporteringsevnen skal ikke begrense seg til bare dødt vilt.

Hunden må kunne spore opp og innhente skadeskutte dyr som forsøker å komme seg vekk. Hunden bør også kunne avsøke et anvist område etter vilt som den ikke har sett falle, og dessuten kunne bli dirrigert til nedslagsplassen for en skutt fugl. Til slutt bør også hunden spontant apportere skadet eller dødt vilt som den kommer over under jakta, selv om verken jeger eller hund vet om dette på forhånd.

Hva sier loven?
I Norge ble det innført, med virkning fra 1 januar 1994, lovbestemt krav om kvalifisert ettersøkhund på jakt etter hjortevilt. Noe krav om kvalifisert apportør på småviltjakt finnes i mildertid ikke. Ikke enda, i allefall…  Men våre naboland er strengere.

I Sverige skal hund som kan apportere eller markere nedskutt fugl alltid være med mellom solnedgang og en time før soloppgang, med unntak av jakt på snødekt mark og fra båt på åpent vann. På steder som er utilgjengelige for jegeren oppfyller ikke en hund som bare kan markere lovens krav.

I Danmark sier loven at du skal ha med egnet apporterende hund på all jakt med haglegevær, utenom på klauvvilt.

Miljømyndighetene i Norge krever imidlertid at all jakt og fangst skal være human og at dyr ikke skal bli utsatt for unødige lidelser. At vi må ha med apporterende hund står ikke spesifisert i lovteksten i Norge, og mange steder er det heller ikke tillatt å jakte med hund. Men for oss som allikevel har med hund i jakta, hvorfor ikke forsøke å utnytte det fulle potensiale av vår jaktkompis?

Å lære en hund apport
Blant fuglehunddressører finnes det tre ulike skoler med hensyn til innlæring av apport. Tvangs- lydighets- og spontanapport. Selv om noen av disse metodene er utdatert og unødvendige så kan vi si at uansett metode er målet det samme. Og selv om metodevalget for apporttrening er en kilde til evig diskusjon, så mener jeg at det ikke er metoden som skaper apportøren, det er det føreren som gjør.

De tre rasegruppene, stående-, støtende-, og apporterende fuglehunder skiller seg fra hverandre i mange sammenhenger. Deres ulike arbeidsmåter kan nevnes som et blant mange eksempler på åpenbare genetiske forskjeller mellom rasene. Med bakgrunn i dette hadde det være ganske overraskende om de hadde hatt samme anlegg for apportering.

Årsaken til forskjellene finner man i rasens ulike opprinnelser og tradisjonelle arbeidsområder. De stående engelske fuglenhundene forventes å apportere på prøver her hjemme, men ikke i England. Siden apporteringsevne ikke har vært en faktor i avlsutvalget under rasens utvikling kan vi ikke regne med samme sterke anlegg hos dem som f.eks. hos retriverrasene. Sistnevnte er avlet frem med apport som eneste oppgave.

Vorsteh og spanielrasene er i en mellomstilling. Apportering hører med blant deres oppgaver både i hjemlandene og hos oss, men de skal kunne betydelig mer enn det. Derfor har det vært mange flere faktorer enn bare apporteringsevnen å ta hensyn til i avlsarbeidet, og denne egenskapen har ikke kunne blitt renavlet på samme måte som hos retriverne. Derfor er det helt naturlig at de ulike fuglehundene viser ulike sterke anlegg for apportering. Også innad i rasene finnes det store forskjeller. Dette kan handle om de ulike oppdretternes fokus på hvilke egenskaper som er viktig å avle videre på.