November 2017: Vi reiste til Frankrike for å være med på VM for stående fuglehunder og tok med oss individuelt sølv hjem!

Haldor er først og fremst en jakthund og jeg hadde aldri drømt om at jeg en dag skulle reiste til VM med han. I allefall ikke med vår start. For det første var det ikke så lett å få til dressuren. Haldor var for så vidt en lettdressert hund, men han foretok ofte valg som ikke samsvarte med det jeg hadde tenkt, selv om han visste godt hva jeg mente. For det andre så ble ting gjennomført i feil rekkefølge fra vår side - jakt først, dressur etterpå. Haldor ble brukt allsidig fra starten av og dette hjalp nok heller ikke oss så veldig mye når den gryende interessen for prøver begynte å melde seg. På grunn av dette føler jeg at jeg aldri har greid å vise frem Haldors potensiale, jeg meldte meg på alt for sent til det.

Allikevel, ettersom årene har gått har Haldor vist at han kan og det å bli tatt ut til VM i praktisk jakt med Haldor gav meg en ro. Særlig med tanke på at dette VM’et ikke går på felt, men i skog. Haldor er en skikkelig god jakthund, han revierer godt i skogen og tar med seg terrenget fornuftig, og det er aldri noe problem å finne han igjen. Og han er en skikkelig god jakthund, med veldig mye erfaring. Jeg var glad jeg skulle reise med Haldor!

Jeg har trent utrolig målrettet mot VM denne høsten. VM har vært i tankene under jakta, jeg har vært nøye på dressuren. Jeg har lagt ned utrolig mange timer på skytebanen. Det hjelper ikke at jeg har en god hund hvis jeg bommer på den eneste sjansen jeg får. Jeg har reist for å få gode treningsforhold og rett fugl. Alt jeg har gjort og all fritid har gått til å finpusse mot VM.

Jeg sa det aldri høyt, men jeg reiste ikke uten ambisjoner!

Det var på landssamlingen jeg ble oppfordret til å melde meg på uttaket, blant annet av Monica, Geir og Vorstehhundklubbens leder Anders Simensrud. Og jeg vil i denne forbindelse gi sistnevnte litt kred, fordi det er sjelden at noen er så oppriktig glad og interessert i at andre skal lykkes som han. Jeg opplevde dette på landssamlingen, og senere på Rukjan når jeg hadde glemt noen papirer i bilen. Anders Simensrud har en flott egenskap i at han ønsker andre godt, og det har vært ordentlig fint å kjenne på at lederen i NVK er en slik person.

Geir meldte seg også på uttaket og vi fant ut av at vi hadde ganske like ambisjoner, derfor avtalte vi å trene litt målrettet sammen. Vi delte også bil frem og tilbake til Frankriket.

De fleste tenker kanskje at det er greit kjedelig å kjøre 350 mil i bil, men Geir var heldig og fikk 27 timers privatkonsert med meg til alle sangene på Spotify. Derfor raste milene ned til Frankrike forbi og plutselig var vi fremme.

VM i praktisk jakt, eller St. Hubertus ble arrangert lørdagen. I St. Hubertus kan man sende to representanter fra hvert land. Man kjemper om individuell premie, men kan også bli tildelt lagpremie. Jeg hadde dessverre ikke noe lag.

På lørdags morgen møtte vi opp på sekretariatet klokken 0800. Jeg hadde pakket dagen i forveien og var klar til avreise alt for tidlig om morgenen, særlig basert på alle andre dagers morgenforsinkelse. Italienere liker ikke stå opp tidlig om morgenen, det gjør heller ikke Ida. Faktisk tror jeg at jeg har mye italiensk blod i årene, jeg liker vin, jeg liker ikke tidlige morgener og jeg har et vanvittig temperament (av og til…)

Jeg skulle først ut av den norske gjengen da jeg var nummer fire på mitt parti. Geir og Fredrik var nummer seks og åtte. Jeg var litt bekymret for å ikke finne frem til mitt parti/terreng, men her ordnet snille Andreas opp så jeg ikke trengte å tenke på det.  Det har vært litt frem og tilbake med hvordan man bør gjennomføre St. Hubertus. Vi snakket med flere på telefon under oppholdet, det ble snakket mye oss i mellom. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gjøre akkurat som jeg pleier å gjøre hjemme. Jeg tenkte at så lenge jeg fulgte reglene så må det vel være interessant for dommerne å kunne se forskjell på deltagerne.

Jeg var ikke nervøs og jeg tror det handlet mest om at jeg følte jeg hadde kontroll på reglene, at jeg er vant med å jakte for Haldor og vet at det stort sett fungerer, og at jeg valgte å gjøre som jeg pleier mtp. på utstyr og alt. Det var mange som valgte å gå uten skulderreim f.eks. Jeg valgte å gå med, fordi det er lettere å gjøre av med våpenet når du skal gjennomføre og ta i mot apporten. Det er ikke alltid ting går helt som planlagt og det kan være greit å ha frie hender. Jeg tok med meg en sekk til å bære fasanen i. Mange foretrakk galge, men fasaner er digre og jeg synes det virket veldig slitsomt at den skulle henge langs leggen mens jeg jaktet videre med hunden. Det hemmer min bevegelsesfrihet. Jeg hadde også valgt noen litt fine jaktklær, jeg synes jeg kunne unne meg det når jeg skulle jakte i et tørt varmt land.

Haldor var fin i formen og leken i pelsen. Jeg gledet meg til å få jakte på fasan. Når det ble vår tur ble jeg sendt innover en skogsbilvei og langt der inne møtte jeg Luigi (en dommer/hjelper med en meget flott bart) Luigi lærte meg hvordan jeg kunne hindre at bjella ringte mens vi ikke var i slipp, uten at jeg måtte ta av halsbåndet. Han krøllet samme noe ormegress og stappet det inn i bjella. Lett som bare det, og deilig å slippe å høre på ranglingen hele tiden. Haldor gikk pent i båndet ved siden av meg, men jeg kunne se han var klar når vi kom inn i skogen. Jeg sjekket vinden med talkumboksen min før jeg gikk frem til dommerne. Jeg hilste på alle de viktige og nikket smilende til alle de andre. Så presenterte jeg meg selv, hunden, våpen, ammunisjon og takket for at jeg fikk komme å jakte her. Dommerne var fasinert av den bittelille hagla mi, og gestikulerte en del over mitt valg av patroner uten at jeg vet helt hva de mente med det. Jeg antar de synes jeg brukte for grov ammunisjon da vi lærte på torsdagstreningen at de vanligvis skøyt med samme type som vi bruker på rypa.. Uansett, jeg gjorde som jeg pleier. Så fikk jeg sette i gang. 

På Hubertus er det noen regler som er litt interessante. Du får ha med seks patroner, men får bare bruke fire. Du kan skyte to fugler, og det må du for å få full pott. Du får bare skyte og sikte på det hunden har stått for, og du må ikke finne på å sikte på vilt som du ikke får felle. Når du har skutt dine to fugler, og hunden finner flere så skal du simulere at du skyter, uten å faktisk skyte. Vilt som er påskutt må bringes til fører, du får ikke skyte nye fugler før den du har skutt på er kommet til rette. Alt i alt, mye fin og god etikk i reglene. Mye fokus på sikkerhet.

Haldor jaktet godt, tok med seg hele feltet og revierte begge sider foran meg. Jeg lot han reviere i tette slag da det ikke er bra å gå forbi fugl, og det er fort gjort at noen tråkker de opp når man har fem dommere/hjelpere på slep. Når du går motvindssøk regulerer du dybden på slagene  med hvor mye du går fremover i terrenget. Jeg går i høye bregner og går sakte fremover i terrenget. Jeg kan ikke se Haldor under bregnene, men jeg hører lyden av bjella hans og ser av og til at ormegresset beveger seg. Plutselig blir det stille og jeg begynner å gå sakte mot der jeg hørte lyden sist. Jeg går veldig forsiktig i håp om å få øye på han uten å trampe rett oppi fuglesituasjonen. Det var lurt, for når jeg ser han står han mot meg. Fuglen er i mellom oss! Det som er fint med Haldor er at han er utrolig presis, og han står alltid veldig nærme fuglen. Derfor trenger jeg ikke lure på hvor fuglen kommer fra, og det er alltid lett å felle. Dommerne var litt overalt så jeg kommanderte de bak meg før jeg tok et skritt nærmere for å få opp fuglen. Nå kunne jeg se den der den lå. Fuglen fløy, Haldor var rolig og jeg skøyt. Jeg traff på første skuddet, men jeg så det var et dårlig skudd. Ikke pokker om jeg skal ha et ettersøk i den høye vegetasjonen her, tenkte jeg og skøyt fuglen en gang til, vel vitenende at jeg mistet fem poeng for det hvis dommerne trodde jeg bommet på første. Fuglen falt rett ned. Haldor fikk apportkommando, men han klarte ikke se hvor den landet på grunn av bregnene. Dermed ble det intens søking på han og han gikk til slutt varm. Jeg synes han hadde vært i området hvor fuglen falt, og ble med ett litt nervøs. Var den ikke steindød nå? Jeg ble også litt varm med tanke på at vi ikke skulle finne igjen fuglen, men heldigvis har jeg lært at når ting går i stå må man roe seg ned og ta seg tid til å tenke litt. Derfor kalte jeg inn Haldor, ga han vann, godsnakket litt med han, trakk pusten selv og fuktet nesen hans. (hunder lukter bedre med våt nese) Så sendte jeg han ut, på rett side av vinden. Da fant han fasanen med en gang, og utførte en litt lurvete apport fordi han var så varm. Jeg tror det ble litt voldsomt å ha fasanen i munnen «så lenge» Alt er relativt når man har det ubehagelig…. Jeg prøvde å vise fasanen til dommerne (fordi det står i reglene at dommerne skal se fasanen), men fikk bare beskjed om at jeg måtte bære den selv (jeg visste jo det) Haldor fikk fortsette søket, men vi fant ikke flere fasaner før vår slipptid var over.

Før jeg skulle gå tok den ene dommeren meg i armen og sa han synes Haldor og jeg hadde et veldig godt samarbeid. Jeg var veldig fornøyd selv. Jeg koste meg virkelig på jakt med Haldor. Jeg var på konkurranse men klarte å nyte. Jeg fikk felt en fugl og Haldor oppførte seg. Livet var fantastisk! Rett etterpå skrev jeg på facebook «For en opplevelse. Et herlig samarbeid med Haldor resulterte i en felling av fasan. Alt var ikke perfekt, og en felt fugl er sikkert ikke nok til å vinne, men jeg fikk skryt for samarbeidet med hunden, og jeg fikk felt fasan for en ordentlig flink Haldor!» Jeg var i gledesrus når Andreas og jeg reiste over for å se guttene konkurrere. Geir fikk felt en fugl for Kaiser, mens Fredriks Peppa tok fuglen i reisen og fant dessverre ikke flere.

Etterpå reiste vi tilbake til sekretariatet. Der hadde dommerne kommet tilbake og fikk lunch. Alle var nå ferdigbedømt. Jeg merket at det var en annen stemning rundt meg. Folk så på meg. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan jeg hadde gjort det, og jeg lusket meg mot der dommerne satt å spiste. Jeg gikk vel rundt bordet deres omtrent en halv time før jeg turde å forstyrre. På fransknorskengelsk og tegnespråk spurte jeg hvordan jeg hadde gjort det, og først ville de ikke si noe, men de blunket og smilte så jeg ble helt usikker. Flørting eller hint? Ikke godt å si… Til slutt var det en som sa at jeg skulle i barrage og at jeg ikke måtte dra noe sted. Jeg hadde ikke satt meg inn i hva en barrage var, men jeg visste at det var noe bra finalegreier. Jeg ble hoppende glad og det sitret i hele kroppen, men da fikk jeg streng beskjed om å ta meg sammen for dette var hemmelig frem til kunngjøringen. Jeg prøvde å holde masken til jeg kom ut på gaten, og der sto jeg å hoppet og hvinte for meg selv. Jeg fikk kontakt med den eneste jeg visste som kunne noe om dette – Christine Due. Hun snakket meg igjennom dette og gjennom samtalen med henne kom hodet på plass igjen og jeg gledet meg til et kvarter på jakt med Haldor. Det som er litt kjekt med en barrage er at jeg har allerede fått en premie, jeg bare visste ikke om det var gull eller sølv. 

Jeg fikk utrolig mye støtte og oppmerksomhet før finalen. Det ble delt ut mange gode råd, og det var mange som var «nervøse» for meg og virkelig ønsket at jeg skulle lykkes. Noen kunne jeg rett og slett ikke prate med fordi jeg kjente det påvirket meg og jeg ville ikke bli nervøs. Jeg ville gå avslappet med Haldor og vise mer av det samme som de må ha likt godt i det forrige slippet. Alt gikk selvfølgelig på fransk så jeg virret rundt til det kom en mann i orange vest og dro meg med etter håndleddet. Jeg visste han ikke kunne engelsk, så det var sikkert enklest for han å slepe meg dit jeg skulle være. Jeg var medgjørlig der jeg ble leid etter håndleddet av en ganske stor fransk mann. Jeg merket at crewet også ville jeg skulle lykkes. De klappet på meg, strøk meg på kinnet, sa ting jeg forsto betydde lykke til og bar meg nesten på gullstol frem til dommerne. Artig opplevelse. Deretter var det på’n igjen, denne gangen i veldig oversiktelig terreng.

Jeg begynte å presentere meg, men dommerne satte meg bare i gang. Haldor var helt klar og kjørte på. Han hadde også hørt noen skudd fra herrenes barrage, og dro på det han kunne.  Han fant en fasan, men for å kunne skyte på den måtte jeg gå rundt slik at jeg ikke skøyt mot publikum. Dessverre ville ikke fasanen bli der så lenge så den fløy vekk. Pokker! Haldor fortsatte og fant en ny fasan, men denne løp vekk fra Haldor og jeg lot han ikke følge på inn i skogen. Så fant vi ikke flere… Simone fikk slipp før meg, hun fikk skutt en fasan, dermed fikk vi sølv og Simone Mieli ble verdensmester for syvende gang. Jeg føler vi var nære, men å bli vise-verdensmester ved første forsøk er jammen ikke så verst det heller. 

Tilbakemeldingen vi fikk av hoveddommer etter barrage var at det var et "remarquable" -bemerkelsesverdig - høyt nivå på de kvinnelige deltakerene! Og at Haldor og jeg har veldig bra "complicité" bånd/samspill som jeger og hund, som man skjelden ("rarement") ser hos mannlige jegere med hund. Vi fikk tilbakemelding om at vi hadde høy jaktlig sikkerhet og taklet terrenget bra og jakter "très très bien"!

Under premietudelingen skryter hoveddommeren av det ekstraordinære samspillet ("complicité extraordinaire") som Haldor og jeg har. «Man forventer ikke et så godt samspill" sier han. Et "ekstremt godt samspill" gjentar han. Han fortsetter med at jeg har et virkelig bra "jeger-temperament" og konstanterer at grunnen til at jeg fikk andreplassen er at jeg fikk felt færre fugl.

77 poeng.

Her finner du resultatene for dame og for herre.  

På søndag var det duket for gallamiddag og premieutdeling. Dette arrangementet var som vanlig mange timer forsinket, så VM opplevelsen ble avsluttet som den begynte. Middagen var veldig god, og premieutdelingen var veldig hyggelig å være med på, selv om jeg ikke forsto et eneste ord ;)

Nå i ettertid må jeg le litt av hele 2017 med Haldor. Gamle Haldor som har blitt dratt med på prøver i år bare fordi Trygve skal vises frem. Også henter han den ene premien etter den andre, totalt seks premier, blant annet en fullkombinert på høyfjell og en sølvmedalje i verdensmesterskap. Fine, gode Haldor!

Jeg har fått mye støtte for å få til denne turen. Rogaland Fuglehundklubb, Norsk vorstehhundklubb avd Rogaland, NKK Rogaland, NVK og NKK har støttet meg økonomisk. Jeg har inngått et samarbeid med Interjakt Ålgård, og de sponset meg med nye klær slik at jeg kunne være fin både på hubertus, men også utenom arrangementet.  Jeg vil også takke for blomster jeg har fått både fra venner, naboer, NVK sentralt og FKF. Det føles utrolig godt å bli sett! Tusen tusen takk! 

Reglement for St Hubertus finnes her

Huskeliste til en annen gang:
Hundene har fått flaskevann og jeg har vært nøye på at hunden ikke spiser og drikker noe uvanlig. Vær ute i god tid med tanke på vaksiner. Til Frankrike og tilbake var det lurt å ta forhåndsrelger og vaksine mot fransk hjerteorm og en sprøyte for noe levergreier, rabies og ha vanlig vaksineprogram i Norge i orden. Også er det denne bendelormen da.