Here today, gone tomorrow

Mens mange rype- og skogsfugljegere begynner å roe ned, er rugdejegerne i lykkerus. Høsttrekket begynner nemlig i oktober og varer til desember. Rugdejakta utfyller rype- og skogsfugljakta perfekt.

Mange mener rugdejakta er fuglejaktas formel én. Rugda byr på utfordrende jakt på flere måter. Terrenget er ofte tett, noe som betyr at du ikke får så mange gode skuddsjanser. Det stilles krav til hundens reviering av samme årsak. I tillegg trykker rugda ofte mye hardere enn andre fugler og setter all sin tillitt til sin kamuflerende fjærdrakt der den gjemmer seg i små groper i bakken. Derfor må ofte hunden både tilpasse farten og legge sine slag tettere for å finne den.

På de virkelig gode dagene kan du gå fra stand til stand, men selv om rugda ofte trykker godt gir det ingen garanti til rugdejegeren for å kunne putte fugl i sekken. For når rugda drar, skyter den brått og plutselig av gårde. Rugda kalles også for trollfugl og spøkelsesfugl da det kan være mye fugl i et terreng den ene dagen, mens det kan være helt tomt den neste. Når de er her, må du bare utnytte dagen. «Here today, gone tomorrow», er rugdas motto. Dette er noe av det som gjør denne jakten så fascinerende.

Noen individer velger å bli i Norge under milde vintere, men det er værforholdene som avgjør både når fuglen ankommer og forlater terrenget. I ruskevær og på sørøstlige vinder kan rugda bli værende i lengre perioder, da den kvier seg for å trekke over det åpne havet i motvind. Den drar derimot raskt videre på nordvestlige vinder, spesielt hvis det er måneskinn. Rugda navigerer visst best om natten. I det tweedbekledde miljøet i England kalles den første fullmånen i november for «woodcock moon» da rugda gjerne venter på klare måneskinnsnetter før den legger ut på ferden over Nordsjøen.

Jaktformen er svært ettertraktet i Europa og det er mye prestisje knyttet til denne vakre vaderen. Den har fått sin egen «woodcock club» i England som er utelukkende for de som har klart det kunststykket å skyte en «left and right woodcock», som er tweed for doublé. Med sine raske oppflukter og uventede finter er den fuglenes svar på F16 - det er vanskelig nok å treffe én, jeg lover!

Det er en stor fordel hvis hunden tør å følge på når fuglen beiner, for denne lille fuglen løper like godt som hvilken som helst gammeltiur. En skikkelig djerv og presis reis kan også få fuglen til å løfte rett opp, uten den karakteristiske fintinga, noe som gjør den enklere å skyte. Blir det for mye dveling og famling, er løpet ofte kjørt.

Rugda er en rar fugl. Øynene er plassert på toppen av hodet, den runde litt plumpe kroppen tilhører ikke en atlet som flyr over 2000 km hvert år, den har ikke den elegante fasongen andre vadere har der den subber rundt på sine korte bein. Indianerne sier at Gud laget rugda ut av rester. Rugda er bittelitt mindre enn rypa, og litt større enn rapphøna. Derfor må du ha én til to stk. per person når du skal servere den. Du kan tilberede den på samme måte som orrfugl og rype, men den er også deilig helstekt da rugda har mer fett enn vi er vant til ellers på våre hønsefugler. Jeg synes rugda er kongen av viltfugler. Den har ikke så veldig sterk viltsmak, men jorda beveger seg bittelitt når du biter i en som er perfekt tilberedt - rosa og bare litt blodig.

Som på skogsfugljakt ellers har en djerv hund gode forutsetninger for å lykkes på rugdejakt. I Norge brukes oftest stående fuglehund, men på kontinentet brukes ofte også støtende hunder. Cocker spaniel er avlet fram nettopp med henblikk på rugdejakt, derav navnet cocker. De fleste hunder synes det er gøy å finne rugde, men det finnes også noen hunder som må preges på den. Jeg tror det handler mest om hvor i landet du bor og hvor vidt rugde er vanlig. 

Rugda er en trekkfugl og kommer fra Russland via Norge for å tilbringe vinteren på de britiske øyer, i Frankrike og i Spania. Det er tilgangen på mat som er årsaken til at den velger å ha vinterhus i sydligere strøk. Rugda pirker mark fra jorda med sitt lange nebb og er avhengig av at jorda ikke fryser for å få tak i mat. Det er Rogaland, Agder og Vestland fylke som har de største forekomstene av rugde i Norge.  Terrengene er preget av gammel kulturmark med utmarksbeiter og gamle slåtteenger. Hvis du er usikker på om rugda har vært i området kan du se etter gamle inntørkede kuruker som er gjennomhullet. Da er det rugda som har vært på farten på let etter mat.

Selv gjorde jeg mine første erfaringer med rugde på Vestlandet. Her er rugdejakt synonymt med 100 meter oppoverbakke med hagle som setter seg fast mellom trærne. Det er slimete underlag av jord og våte eikeblader. Det er sleipe pinner i øynene og klissete bark på trærne. Her er fuktige løvskoger med glatte nedoverbakker og oversvømmelse i alle bekker. Kort sagt - det er krembiotop for rugda fordi hun stortrives langs bekkedrag, i einebærkratt og tette granfelt. Favorittunderlaget veksler mellom gult høstgress og tepper av nedfallsløv. Her finnes all verdens muligheter for rugda til å finne meitemark og larver, for ikke å nevne gode gjemmesteder.  Hvis det er for tett til å bevege seg, så kan du banne på at det er der hun sitter, derfor er avstandsreis og flere jegere for best posisjonering ofte løsningen for å få denne raske fuglen ned.

 

Fakta om rugda
Rugda er en vadefugl som tilhører snipefamilien. Rugda er brunspraglet med tverrstriper på undersiden. Den har et langt og rett nebb og relativt korte bein til å være vader. Rugda kan forveksles med bekkasin, men er mye større og mørkere enn bekkasinfuglene. Det latinske navnet er Scolopax rusticola. Vekta varierer fra ca. 250 til 350 gram. Rugda regnes for å være lettskutt, og det brukes gjerne hagl i størrelse 7–9. Jakttida på rugde er 10.09 -23.12.