Utvidet drømmepåske

Jeg har hatt en fantastisk  utvidet påske hvor jeg har fått klemt inn både hundetrening, toppturer og en lengre tur på langrenn. Sola skinner og det har vært herlige temperaturer nesten hele tiden. Noe av det jeg så mest fram til var å komme meg på en skikkelig tur alene igjen.

Jeg bestemte meg for å gå hjem over fjellet etter å besøkt noen venner på hytta. Det ble litt bråbestemt, men pakkerutinene ligger der fremdeles og pulken ble lasta inn i bilen. Jeg tok med meg Trygve og Hasse, og det ble nok vekt bare i mat til meg og gutta.

Turen fikk ikke den beste starten. For det første er Hasse en sulten hund. Han spiser det som er tilgjengelig. Min mat pakker jeg i plastkasser når jeg går med pulken, men denne var åpen en liten stund. Da forsvant en pakke med bringebærdrops før jeg rakk å trekke pusten. Deretter stakk han av med brenneren min og prøvde å grave den ned i hagen. HELDIGVIS oppdaget jeg at denne var borte og fant den igjen etter en intens runde med letning. Mens jeg leita stjal han all påskegodisen jeg hadde pakket til hundene og  svelget 10 telys. Helsikkes tjuvradd!  Når det gjaldt telysene var jeg litt nervøs for at aluminumen skulle ødelegge noe inni han, men det så ut til å gli greit igjennom før vi reiste så … ja…

Turen kunne starte! Jeg gleda meg skikkelig, men fikk en skikkelig nedtur når jeg kom til innsteget og det ikke var snø. Det har vært en snøfatting sesong og smeltinga har gått fort. Men med god hjelp fikk jeg bært pulken og med bagasje opp til der snøen begynte. 1,5 kilometer, tre kolli…. Og de neste fire kilometerne ble det litt av og på med ski og bæring. Jeg fikk heldigvis følge de første kilometerne og dermed også hjelp til bæringa. Men her rant timene, og jeg skulle bevege meg i 13 timer første dag for å komme frem til  første planlagte stoppested.

Jeg har hatt herlige dager. Spesielt inderst inne i Njadarheimen hvor det vinterstid er ganske langt hjem uansett hvilken vei du snur deg. I gamle Heibergs tider var dette området skikkelig villmark. Heiberg forvaltet sitt en million mål store terreng med jernhånd og skøyt ut alt han kunne se av rovdyr. Han skapte et jakteldorado og har antagelig en stor del av æren for at norges sørligste villreinstamme faktisk overlevde her. Men så ble Ulla Førre bygd ut og det ble demnet opp enorme vannmagasin, laget vei og tuneller. Om vinteren ligger det midlertidig korrekturlakk over disse inngrepene, og hvis du ikke tenker på hva som ligger under snøen så føles det enda som villmark. Langt hjem, ingen mobildekning, ingen folk. Perfekt!

Trygve har stort sett vært en helt i strikken, så jeg har klart å gå ganske lange dagsetapper selv om pulken var kjempetung. Men innimellom slakker han av og da får jeg kjenne på hvor godt det er å få slite litt igjen. Eller, det er i allefall det jeg tenker etterpå, nå som turen er over. Fordi i løpet av en ti timers dag så er jeg på topp, og i kjelleren, ganske mange ganger. Jeg kan ha det kjempefint, nyte sola, skli bortover landskapet og bare være i øyeblikket. Leke med tanken om å selge at jeg har, ta med hundene til fjells og bare gå. Gjøre dette for alltid! Men så blir alt svart, det er tungt, jeg sliter, alt og alle er dumme og mens jeg skriker urasjonelt ut i ingenting lurer jeg på hvorfor I ALL VERDEN jeg drømmer om å gjøre mer av dette.

Men det er jo dette med perspektiv. En sånn tur helt alene med litt oppturer og nedturer retter opp i skjevheter som har bygd seg opp i løpet av unaturlig hverdag og jeg får rydda opp i litt tanker. Det som er viktig trer tydeligere frem, kanskje ser jeg at noe må nedprioriteres, mens annet må løftes fram. Perspektiv!

Men det er ikke bare dype og alvorlige tanker som trer frem. Noe av det jeg liker best med å gå sånne A til B turer alene er denne transen eller meditasjonen jeg kommer inn i. Livet begrenser seg veldig til her og nå, det er dagens etappe som gjelder og jeg trenger ikke tenke på noe annet enn det som eventuelt dukker opp. Jeg kommer inn i fantasiens verden. På tur kan jeg holde en liten tanke lenge,  jeg blir kreativ – glad, og jeg kan gå å ikke tenke på noen ting som helst. Bare nyte. Nyte omgivelsene. Utsikten. Lydene. Stillheten.

Dette med å ta seg tid til å nyte er veldig viktig. Neste gang jeg er her står det kanskje vindmøller…