De tre apportskolene

Innlæring av apport fører ofte til opphetede diskusjoner. Ofte tror jeg årsaken til dette er begrepsmisforståelser og manglende kunnskap om fuglehundenes historie. Jeg håper denne artikklen kan bidra til å forklare de ulike begrepene og gi litt bakgrunnsinformasjon om hvorfor fuglehundene våre er forskjellige. 

 

Litt historie
Blant britiske jegere har innstillingen til jakt som sport og underholdning alltid dominert over jaktens rolle som tilskudd til husholdningen. Britene utviklet derfor sine fuglehunder som rene spesialister, og i hjemlandet har en engelsk fuglehund en eneste oppgave: finne fugl, ta stand og reise på kommando. Apport kreves ikke. Fuglejakt har tradisjonelt vært for overklassen, og jegerne har hatt råd til å holde retrivere for rene apportteringsformål. På grunn av denne spesialiseringen ble det færre faktorer å ta hensyn til i avlen.

Britene kunne satse mer på fart og stil, i motsetning til de kontinentale oppdretterne som først og fremst var ute etter hundens nytteverdi for den vanlige jeger i normale og allsidige jaktsituasjoner. Kontinentale jegere krevde at hunden ikke bare skulle være til nytte før skuddet. Den skulle blant annet også apportere på land, vann og dessuten spore etter skadeskutte dyr.

Dette er en av hovedårsakene til at vi finner forskjeller i apporteringsviljen hos forskjellige raser. Imidlertid er forskjellene mellom de kontinentale og de engelske rasene mer dempet hos oss i Skandinavia, og det handler om hvordan jaktprøvereglene i de skandinaviske landene er utformet. Alle de stående fuglehundene må vise apport. I tillegg har Norge, som eneste land i hele verden, felles jaktprøve for alle stående raser. På våre prøver stilles samme krav til prestasjoner, uanhengig om det er en engelsk eller kontinental hund.

Hva kreves av en apportør i virkeligheten?
Hunden skal selvfølgelig først og fremst finne og apportere det som skytes for den på jakt. Men du skal også kunne kreve at den er i stand til å søke opp og apportere det vilt som er felt et annet sted, som f.eks ved postering ved fugletrekk, uansett om fuglene har havnet på land eller i vann. Apporteringsevnen skal ikke begrense seg til bare dødt vilt. Hunden må kunne spore opp og innhente skadeskutte dyr som forsøker å komme seg vekk. Hunden bør også kunne avsøke et anvist område etter vilt som den ikke har sett falle, og dessuten kunne bli dirrigert til nedslagsplassen for en skutt fugl. Til slutt bør også hunden spontant apportere skadet eller dødt vilt som den kommer over under jakta, selv om verken jeger eller hund vet om dette på forhånd. Vi har et ansvar for å sørge for at det viltet vi skyter blir med hjem. Mange ganger er viltet vanskelig å finne igjen uten hjelp av en fungerende apporterende hund. Apport er derfor en veldig viktig del av fuglehunddressuren.

Hva sier loven?
I Norge ble det innført, med virkning fra 1 januar 1994, lovbestemt krav om kvalifisert ettersøkhund på jakt etter hjortevilt. Noe krav om kvalifisert apportør på småviltjakt finnes i mildertid ikke. Ikke enda, i allefall…  Men våre naboland er strengere. I Sverige skal hund som kan apportere eller markere nedskutt fugl alltid være med mellom solnedgang og en time før soloppgang, med unntak av jakt på snødekt mark og fra båt på åpent vann. På steder som er utilgjengelige for jegeren oppfyller ikke en hund som bare kan markere lovens krav. I Danmark sier loven at du skal ha med egnet apporterende hund på all jakt med haglegevær, utenom på klauvvilt.

Miljømyndighetene i Norge krever imidlertid at all jakt og fangst skal være human og at dyr ikke skal bli utsatt for unødige lidelser. At vi må ha med apporterende hund står ikke spesifisert i lovteksten i Norge, og mange steder er det heller ikke tillatt å jakte med hund. Men for oss som allikevel har med hund i jakta, hvorfor ikke forsøke å utnytte det fulle potensiale av vår jaktkompis?

 

De tre apportskolene

Blant fuglehunddressører finnes det tre ulike skoler med hensyn til innlæring av apport. Tvangs- lydighets- og spontanapport.

Forskjellen på tilpasningen av de tre dressurmetodene ligger først og fremst i hundematerialet. De tre rasegruppene, stående-, støtende-, og apporterende fuglehunder skiller seg fra hverandre i mange sammenhenger. De stående engelske fuglenhundene forventes å apportere på prøver her hjemme, men ikke i England. Siden apporteringsevne ikke har vært en faktor i avlsutvalget under rasens utvikling kan vi ikke regne med samme sterke anlegg hos dem som hos retriverrasene. Sistnevnte er avlet frem med apport som eneste oppgave. Vorsteh og spanielrasene er i en mellomstilling. Apportering hører med blant deres oppgaver både i hjemlandene og hos oss, men de skal kunne betydelig mer enn det. Derfor har det vært mange flere faktorer enn bare apporteringsevnen å ta hensyn til i avlsarbeidet, og denne egenskapen har ikke kunne blitt renavlet på samme måte som hos retriverne.

Derfor er det helt naturlig at de ulike fuglehundene viser ulike sterke anlegg for apportering. Også innad i rasene finnes det store forskjeller. Dette kan handle om de ulike oppdretternes fokus på hvilke egenskaper som er viktig å avle videre på.

Tvangsapport
Tvangsapport er egentlig bare innlæring av momentet gripe og benyttes oftest bare i de tilfeller hvor hunden ikke har naturlig anlegg for apport. Ved tvangsapport skal hunden lære å slå av et ubehag ved å ta et objekt. Det innebærer at man i innlæringsfasen f.eks klyper hunden i øret for at munnen skal åpne seg. Føreren «lærer hunden» å slå av ubehaget ved å raskt legge inn apportobjektet samtidig som ubehaget opphører. Samtidig med dette får hunden ros. Med rett timing forstår etterhvert hunden verdien av å selv ta apporten i munnen.  

Siden denne treningen benytter seg av at hunden må gripe noe for å bli kvitt et ubehag er det derfor helt avgjørende for å lykkes at straks hunden utfører ønsket handling så må ubehaget opphøre. Det samme gjelder betingingen av øvelsen. Ut fra Pavlovs læringsteori om betinget stimuli og reaksjon må tvangen komme før kommandoen, ikke motsatt, fordi da vil hunden lære at kommandoen betyr ubehag.

Videre er tvangsapportsens fortsettelse stort sett lik konsekvens/lydighet/dressurapporten.

Konsekvens/Lydighet/dresurapport
Denne metoden benyttes når hunden velger bort spontanapporten, eller hunden ikke har tilstrekkelig interesse for å bære og hente. Apport er en øvelse som kan deles inn i fire momenter: holde, bære, gripe og hente. I lydighetsapporten lærer vi inn hver del for seg, hvor hver del skal fungere skikkelig før man går videre. Tilslutt setter vi alle delene sammen til en øvelse. Jeg har tidligere skrevet en artikkel som følger denne innlæringsveien. Den finner du her: Apport for nybegynnere

Spontanapport
Spontanapportøren liker å løpe etter det du kaster og har samtidig har lyst å gripe og bære objektet. Hvis hunden er villig til å gjøre dette har du det vi kaller en spontanapportør.  Dette kan du utnytte og utvikle ved å engasjere hunden i objektet før du kaster det av gårde, og forme øvelsen med ros når hunden gjør det den skal. Ved å forsterke det hunden allerede kan står du ofte bare igjen med å lære hunden å komme tilbake med byttet. Jeg benytter meg av spontanapport helt til hunden ikke umiddelbart vil hente den kastede apporten, legger den fra seg eller ikke vil komme tilbake til meg med den på innkalling. Da går jeg over til lydighetsapport.

Noe å tenke på
I forbindelse med tvangsapport som innlæringmetode synes jeg det er viktig å få med seg at det er gjort mye forskning på innlæring med hjelp av straff koblet opp mot stress og adferd. Dette er sammenfattet av Linnea Larson i sin hovedfagsoppgave under sitt veterinærstudie i Sverige i 2011. I sammenfatningen finner vi at innlæring med ubehag (smerte) fører til stress dersom hunden ikke forstår oppgaven og ikke vet hvordan den skal bli kvitt smerten. Dersom hunden tar poenget og gjør oppgaven riktig øker ikke stresset. Det står også "hundar som tränas enbart med positiv förstärkning, visar färre problembeteende jämfört med om bestrafning inngår i träningen". Det er ikke vanskelig å forstå at hvis innlæringen foregår med ubehag og dårlig timing så lærer hunden ikke noe og blir i tillegg påført et ubehag den ikke forstår noe av. Dette bygger negativt stress. Det er også med på å påvirke vår relasjon til hunden. Brukes det positiv forsterkning med dårlig timing lærer hunden heller ikke noe, men det følger ingen negative konsekvenser. Konklusjonen må da bli at den som bruker innlæring med ubehag skal vite hva han/hun gjør. Det er lett å ødelegge en hund ved uvettig bruk av denne innlæringsmetoden.

Tvangsapport kan oppleves vel hard for noen hundeeiere. Da er det godt å vite at det har skjedd mye med våre fuglehunder de siste årene, og at de aller fleste hunder ikke skal benytte denne metoden for å bli en bra apportør. Tvangsapportører dressert på rett måte blir imidlertid like glad i å apportere som andre hunder.

Ved nærmere studier av metodene finner du fort ut at de forskjellige metodene ikke er så veldig forskjellige som benevnelsene tvang- og spontanapport gir inntrykk av. Felles for alle tre er at de er innlæringsmetoder, og at alle har som mål å utdanne en stabil apportør som henter det den blir bedt om. Metodene har blant annet det til felles at hunden alltid må gjennomføre førerens apportkommando. Det skal ikke skje at hunden vegrer å apportere. Krav er altså også inkludert i spontanmetoden, noe mange synes å være ukjent med.

De hundeførerne som gang på gang lykkes med å ta frem gode  jakthunder, som blant annet apporterer slik en fuglehund skal, jobber individtilpasset og med både belønning og krav. De skaper et tydelig regelverk og tilpasser trening og krav i takt med hundens utvikling. De følger ingen eksakt vitenskap. Det gjelder å finne ut av hvilken metode, eller kombinasjon av metoder som gir ønsket resultat.

En god instruktør som skal lære bort noe om apportinnlæring må se på individet. Både hund og eier faktisk.

Og til deg som trener og diskuterer apport. Uansett hvilken innlæringsmetode du benytter deg av er målet det samme. Å si at en spesifikk metode gir en bedre apportør er en evig kilde til diskusjon, men det er ikke metoden som skaper apportøren, det er det føreren som gjør.

 

Kilder:
Sten Christofferson - Dressur og jakt
Anders Landin - Från valp til ferdig fågelhund
Linnea Larsons hovedfagsoppgave