Erfaringer fra ettersøk

Mange viltpåkjørsler skjer under døgnets mørke timer. På denne tiden av året kan det være lurt å vurdere om vi når det resultatet vi vil oppnå på natta, eller om vi kan løse oppgaven på en bedre måte ved å vente til morgenen og dagslyset. ⁠

Det er vanskelig å arbeide med ettersøk om natta. Det er vanskelig å gå stille, det er nesten umulig å oppdage fragmenter etter dyret, skytemulighetene begrenses og du ser lite uten lykt. ⁠

Om ettersøket skal gjennomføres nattestid eller morgenen etter må avgjøres på skadestedet. Det er fullt mulig at man forværrer situasjonen om ettersøket gjennomføres på natten ved at dyret støkkes og drar avgårde. Men det kan også hende at dyret dør i løpet av natten og lider unødig hvis du ikke går på med en gang.

Når jeg får melding om ettersøk etter mørkets frembrudd forfølger jeg ca. 300 meter. Hvis jeg ikke finner eller observerer dyret på den strekningen tenker jeg at det er friskt nok til at det klarer seg til dagen etter, og så går jeg på igjen når dagslyset kommer.

Å vente til dagen etter har flere fordeler. For det første er det lettere å få med seg andre sportegn i dagslyset. For det andre er det lettere å skyte. Mørket kan vri og forvrenge og i tett begyggelse må man ha kontroll på skytevinkler. Men det som er fint med mørket er at rådyr, som kan være vanskelig å spotte i dagslys da de er utrolig flinke til å gjemme seg og stå helt stille, har øyne som lyser opp som reflekser i mørket.

Jeg fikk filmet et ettersøk med Hasse og som vanlig sitter jeg igjen med mange erfaringer og tanker om dette samfunnsoppdraget som alltid viser nye sider.
Denne gangen var det et rådyr som ble observert haltende over veien av en bilist. Vi fikk god beskrivelse av stedet og Hasse hadde sporet allerede ved bilen. Det var bare å følge på. Vi fant to sårleier underveis, men ofte beveger et dyr på tre bein seg overraskende bra, og vi fikk følge på et godt stykke over flere jorder og flere gjerder.
I et piggtrådgjerde fant jeg hår, og når vi hadde krysset dette tok hunden tydelig overvær. Her ble Hasse litt ivrig, men han klarte å jobbe seg inn på sporet igjen og følge dette.
Jeg synes det er fint at hunden markerer overvær og viser meg at vi nærmer oss. Men de må kunne ta sporet igjen. Både for at jeg skal kunne kontrollere at vi går på samme dyr som han tar overværet på, og få bekreftet at vi er på sporet.

Dette ettersøket, med mye gjerdehopping bekrefter for meg også hvor viktig det er å ha hunder som jobber sammen med sin fører og kan være lydig og vente både når man vil sjekke ut sportegn underveis, eller mens man forserer piggtråd.

Jeg har valgt å redigere bort skytingen og fallet og jeg har også passet på at det ikke er med noen bilder med mye blod og lignende. Filmen viser til slutt et dødt dyr, men det skal være trygt for de fleste å se denne filmen.