Trening av søksmønster

Selve forutsetningen for å finne fugl, er et godt søksmønster, eller reviering som det heter på fagspråket. Bør vi la hunden utvikle denne egenskapen alene, eller skal den få litt hjelp og veiledning?

Artikkel utgitt i jakt og fiske #5 2017

Norge har, som eneste land i hele verden, felles jaktprøver for alle stående fuglehunder. Uansett hvilken rase du trener, skal hunden lære de samme ferdighetene – og det stilles samme krav til prestasjonene; hunden skal søke systematisk over terrenget, stå for fugl, sekundere, avansere villig, være rolig i oppflukt og skudd og apportere på kommando. For å mestre dette krevende registeret, må hunden ha de rette egenskapene. Ved kjøp av valp er derfor de fleste nøye med å sjekke foreldredyras dokumenterte prestasjoner. Når vi får valpen i hus, skal vi bygge videre på de nedarvede egenskapene, og allerede her begynner vi å møte på noen utfordringer.

Britiske vs. kontinentale raser
Først litt historie: De stående fuglehundene deles inn i to grupper etter sin opprinnelse, britiske og kontinentale. Engelsksetter, irsksetter, gordonsetter og pointer hører til den første gruppen. De kontinentale rasene er mange, men de vanligste i Norge er korthåret-, strihåret- og langhåret vorsteher, breton og munsterlander. De britiske hundene ble utviklet igjennom britisk tradisjon, hvor jakt som sport og underholdning dominerte over jaktens rolle som tilskudd til husholdningen. Derfor fikk man spesialister som skulle finne fugl, ta stand og reise på kommando. Apport var ikke påtenkt i avl. Overklassen hadde råd til å holde retrievere til apporteringsformål. Spesialiseringen gjorde at man fikk færre faktorer å ta hensyn til i avlen. Det ble satset mer på fart og stil enn hva tilfellet var med de kontinentale rasene, som først og fremst var avlet ut fra nytteverdi for vanlige og allsidige jegere. 

Hva kan du påvirke?
Det finnes svært mange meninger om hva som kan forventes av hunden ut fra iboende egenskaper, og hva vi kan påvirke. Noen mener at det generelt må jobbes mye med de kontinentale rasene for å få et brukbart søk, mens de britiske kommer tilnærmet ferdig og ikke trenger mer bearbeiding enn «vanlig jakttrening». Andre mener at alle hunder kommer med mer eller mindre naturlig reviering, og at det arbeidet du legger ned i hunden er avgjørende for å skille klinten fra hveten. Uavhengig av om de største forskjellene er besørget av rase eller individ, kan det være lurt å legge til rette for at hunden får gode søksmessige erfaringer i terrenget. 

Når kan du begynne?
La oss kaste et blikk mot nabolandet, og fuglehundnestorene Anders Landin og Sten Christofferson, som begge har et svært bevisst forhold til søkstrening. Gjennom bøker og kurs er de tydelig samstemte om at det er grunndressur og kontakttrening som gjelder fram til valpen er omtrent seks måneder gammel. Stopp/sitt og innkalling bør da fungere uvilkårlig. Det nytter nemlig ikke å la lydighetsdressuren gå hånd i hånd med jakttreningen, den må hele tiden ligge et skritt foran. Det vil alltid være ulike meninger om hvor tidlig du kan begynne, og så lenge vi jobber med individer, går det heller ikke an å lage en punktliste som alle kan følge slavisk. Her blir det altså opp til den enkelte hundeeier å vurdere hva slags emne han eller hun har mellom hendene.

Slik kan du gå fram
Ved revieringstrening i lavland, er det en fordel om hunden tidligere har erfart at den her kan finne fasan og rapphøns. Ved søkstrening går du og hunden alltid mot vinden, og siden feltet ofte er for stort til at du i starten kan forvente søk fra kan til kant, er det hensiktsmessig å velge en av kantsonene. Du som fører beveger deg framover i et slags langtrukkent sikk-sakk-mønster, mens du forsøker å oppmuntre hunden til å søke i sidevind i den retning du beveger deg. Forsøk å få hunden til å vende opp mot vinden når den skifter kurs, den skal også krysse foran deg når den passerer. Det er imidlertid viktig at det ikke blir for mye mas. Selv stiller jeg følgende tre krav i starten:

1.) Hunden skal ikke søke bak meg. 2.) Ikke søke mer enn 30–40 meter fram i terrenget. 3.) Ikke forsvinne langt inn i skogen eller over til neste felt/jorde.

Treningen skal være lystbetont, og øktene korte. Når det gjelder oppfølging av kravene, er det i begynnelsen snakk om å oppmuntre til å gjøre ting riktig, framfor å påpeke feil. Etter hvert som hunden vokser med oppgaven, kan du stille strengere krav. Som at den ikke får henge seg opp i gammel lukt, fote eller forfølge spor. Målet er at hunden skal klare å dekke hele feltet og jobbe selvstendig uten hjelp fra deg.

Fugl som belønning
Dersom den naturlige revieringen ligger latent, kan man gå litt raskere fram ved å legge til fugl og kanskje en konkurrerende hund når man trener. Det er fortsatt mye som skal læres, som f.eks. å opprettholde revieringen uavhengig av makker, og samtidig vise respekt for eventuell stand og fuglearbeid hos denne.

Så lenge hunden er motivert, og tror den kan finne fugl, kan du trene mye reviering på tomme felt. I begynnelsen er det en fordel at feltene forblir tomme for vill fugl fram til du har kontroll på hundens reviering. Ved å bruke lavlandsfugl i treningen, har du mulighet til sette ut en «belønning» slik at hunden finner fugl når den arbeider riktig. Da får hunden positiv erfaring med sin arbeidsmetode. Dette er positiv forsterkning i praksis. Hvis du derimot trener på fulgebesatte felt før hunden har lydighet og reviering inne, kan det gi svært negative følger. Det virker mot sin hensikt hvis hundene oppdager at det går an å fote fugl fram til støkk, og kanskje i tillegg løpe etter. Eller at hunden forfølger stråler langt fram i terrenget, og begynner å jobbe i dybden framfor bredden.

Fra felt til fjell
På fjellet vil topografien og terrengets beskaffenhet som regel gjøre at man ikke får praktisert et slavisk kryss-søk. Ved innlæring er det derfor enklere å jobbe med revieringen på et felt, for så å overføre de søksmessige prinsippene til fjellet. Her vil søket selvsagt ikke være like rigid. Hunden skal få slippe seg ned i vinden og runde små fjellvann, framfor å snu ved vannkanten, den skal få følge vierkratt og bekkedrag og kunne ta avstikkere til interessante kratt. Men så skal den komme tilbake igjen og fullføre revieringen. I kryssende slag skal den både ha tilstrekkelig bredde og framdrift. Dette kommer med erfaringen, sammen med litt veiledning fra oss. Når hundene blir presentert for en ny biotop, må den få lov å spesialisere grunnsøket, akkurat som den etter hvert lærer at ulike vitringsforhold krever ulik fart, tetthet mellom slagene og kanskje til og med ulik hodeføring for å finne fugl. En hund som har et godt feltsøk i bunnen, tilpasser seg raskere og utnytter jaktterrenget til fulle, samtidig som den beholder den gode kontakten med fører.

Ordforklaringer:
Reviering: Hundens søksmønster, altså hvordan den gjennom bredde og framdrift utnytter vind og terreng.  
Sekundering: Hunden tar stand ved synet av en annen hund som står.

Litteratur for interesserte:
Sten Christoffersson, Fuglehunder – dressur og jakt.
Anders Landin, Från valp til ferdig fågelhund.

 

– Vår jobb å hente det fram

Fuglehunddommerne Per Ola Brekke og Arild Skeivik holder seg begge med britiske fuglehundraser. De ser stor nytteverdi i å jobbe aktivt med revieringstrening på sine hunder. Per Ola Brekke er pointerentusiast, jeger og erfaren fuglehunddommer. Han mener at selv om reviering i større eller mindre grad ligger ferdig «programmert» i hundene våre, er det vår jobb å hente det fram.

– Jeg er smartere enn mine hunder. Derfor kan jeg hjelpe dem med å forstå hvordan vi raskere skal få til dette. Poenget er å jobbe i bredden, og ikke framover, sier Brekke. 

Han får støtte av jeger og dommerkollega Arild Skeivik, som forteller at reviering prioriteres høyt når han trener sine pointere og sin engelsksetter. 

– Jeg fikk øynene opp for hvor viktig reviering er under oppholdene mine i Skåne. Du har bruk for god reviering uavhengig av om du går på skog, lavland eller høyfjell. Spesielt hvis du ikke bruker GPS i jakta. Har du god reviering på hunden, har du ikke behov for GPS. Du kjenner søksopplegget og vet hvordan hunden vil oppføre seg fordi den går på vinden hele tiden, sier Skeivik.

Han understreker at reviering på et eller annet nivå ligger latent i de aller fleste fuglehunder. Derfor er det også viktig å ta seg tid til å se hva som bor i hunden, og ikke ture fram og ødelegge det som allerede er bra.

– Det er fort gjort å ødelegge den naturlige revieringen. En vanlig feil er at man går for fort fram i terrenget, slik at hunden må kutte slagene for å holde følge med deg. På den måten vil hunden komme inn bak deg. I stedet for å vende i slagene, vil den begynne å legge seg på motvind og framover i terrenget, sier han. 

Bedre viltfinnere
Per Ola Brekke er ikke i tvil om at søkstrening bidrar til å skape bedre kontakt med hunden, og dermed også en mer effektiv jakt. 

– Vi kan ikke skyte fugl 365 dager i året, derfor lager vi aktiviteter som vi kan gjøre sammen med hundene. De fleste av oss som er interessert i jakthunddressur bruker mye tid på momenter som apport og ro i oppflukt og skudd. Men du finner ikke mere fugl selv om hunden er rolig i oppflukt. 90 prosent av tiden vi er med hundene på jakt handler om revieringen. Reviering gir bedre viltfinnerevne på den måten at hunden jobber bedre i terrenget du går i. En hund som er flink til å finne fugl, vil ha bedre forutsetninger for å finne enda mer fugl med god reviering, mener Brekke. 

Avlsarbeid på ville veier
Hvordan belønnes så det man gjerne anser som god reviering i jaktprøvesammenheng?

Mange har nok opplevd at hunder som løper tilnærmet rett fram, kanskje til og med ut av anvist terreng, ofte kan komme raskere i fugl og dermed gjøre det bedre i prøvesammenheng enn en hund som avsøker anvist terreng mer systematisk. Er det da rett at den revierende hunden skal bli stoppet i sitt søk, fordi makker har stand langt ute? Hva med alt det uavsøkte terrenget man går forbi på vei fram? Betimelige, men vanskelige spørsmål, mener Arild Skeivik:

– Det gjenspeiler seg ofte at hunden som løper rett fram, også finner fugl først. Blant dommere er det enighet om at hunden fortrinnsvis skal finne den fuglen som ligger nærmest, men det er ikke alltid like enkelt å praktisere dette. Terrenget skal dekkes på begge sier, men i hvilken rekkefølge hunden skal gjøre dette, er det ingen regler for. Bortsett fra i de helt ekstreme tilfellene, er det altså vanskelig å gjøre noe med dette, sier han.

Jaktprøver er et viktig verktøy for å dokumentere og begrunne avlsarbeidet innenfor rasene våre. Hvor er vi på vei hvis vi lærer hundene våre «tjuvtriks» med formål å vinne prøver? Ifølge Brekke er vi avlsmessig ute å kjøre: 

– Vi må avle på hunder som gjør jobben sin! Hvis vi har fått et anvist terreng, så skal hunden avsøke dette terrenget, selv om vi er på fjellet og kanskje forstår hvor rypa kan sitte.