Ideologi og treningsmetoder

Så lenge det finnes mennesker vil det finnes ulike meninger om trening av hund. I jungelen av ulike muligheter er det viktig at du har et gjennomtenkt forhold til ideologi, etikk og moral når det gjelder trening av din hund. Jeg vil gjerne dele noen tanker som jeg har om dette, og jeg synes det er gøy hvis noen har lyst å svare og dele sine tanker. 

En ideologi innen hundetrening kan forklares som å sette grenser for hva man synes er greit, eller ikke greit, å gjøre i sitt hundehold. Dette er personlige meninger som påvirkes av menneskene og samfunnet rundt oss. Det finnes antagelig like mange meninger om hundetrening som det finnes hundetrenere. En vanlig misforståelse er at man enten er “snill” eller “positiv” og kjører en slags fri hundeoppdragelse, eller så er man “tydelig” eller “konsekvent” og dermed streng og hard mot sin hund. En mulig kilde til denne misforståelsen kan være den kontraproduktive polariseringen mellom forskjellige skoler i hundeverdenen der fokus ligger på å snakke om hva andre gjør feil. Jeg tror det er mer konstruktivt å sette seg inn i hva som kjennetegner god og målrettet trening uavhengig av metode og samtidig anerkjenne at det finnes flere bra måter å nå målene på. 

Tradisjonell trening vs operant betinging
Hunden og mennesket har mange likheter når det kommer til sosialt henseende. Vi trives begge to i mindre grupper, er dyktige på å samarbeide og underordner oss ledere - i allefall i den grad det er fornuftig og til nytte for begge parter. Vi forstår oss på hverandre og det gjør det lett for oss å kommunisere og samarbeide. Vi bygger altså dressuren på et genetisk program som er ganske likt både hos hund og menneske. At hund og menneske har hatt så mye til felles over så lang tid er årsaken til at vi kan kommunisere ganske naturlig med hundene våre. Under alle disse årtusen hund og menneske har levd side om side har vi lært å tolke hverandre og fungere i sammen. I gjennom naturlig seleksjon og avl har hunden tilpasset seg oss og vi har fått individer som har gode samarbeidsevner og som er enda bedre tilpasset for å tolke og fungere i sammen med oss. Evolusjonen har lagt grunnlaget for at hunden er blitt menneskets beste venn og redskap. Derfor kan vi i trening av hund appelere til hundens medfødte vilje til å samarbeide med oss.

Mennesker og delfiner har ikke dette fellesskapet. Du kan ikke få en delfin til å gjøre noe ved å fri til delfinens medfødte samarbeidsvilje. Delfiner blir stort sett trent gjennom det vi kaller operant betinging. Operant betinging er en læringsprossess der individets atferd endres som en følge av de konsekvensene atferden har hatt. Hvis konsekvensene av en atferdsform gjør at denne øker, kalles dette forsterkning. Hvis konsekvensene gjør at atferden minker, kalles det reduksjon eller straff. Dette har ingenting med samarbeid å gjøre. Igjennom operant betinging kan du få alle dyr til å gjøre hva som helst, bare du finner en fungerende belønning. Men for å benytte deg av operant betinging er du avhengig av å kunne styre omgivelsene dine. I delfinens basseng er dette rimelig enkelt, men når du skal trene en jakthund vil det alltid være ressurser du ikke har kontroll på. Det betyr ikke at det operant betining ikke kan benyttes til trening av våre jakthunder!

Tilpass metodene hundens behov
Jeg mener vi har nytte av både tradisjonell trening og operant betinging i vår trening av hunden. Når vi skal lære våre hunder noe som har forankring i hundens gener, så mener jeg vi lærer dem det best og raskest ved å benytte våre tradisjonelle metoder. Det har ingenting med vold å gjøre hvis noen skulle tro det. Det handler om å utnytte det samarbeidet som allerede finnes mellom hund og menneske. Da snakker jeg om adferder som å søke etter vilt, stå, støte, stille, spore, forfølge med los, apportere og så videre. Alt etter rase og anlegg.

Men så finnes det en del ting som hunden ikke har samme genetiske disposisjon for, som for eksempel å gå fot, sitte, rask respons på kommando eller avlevere en apport. Her er operant innlæring uvurderlig, spesielt hvis du vil ha høy presisjon i adferden.

Altså, det som grunner i naturlig adferd hos hunden får vi best frem ved tradisjonell dressur, mens det som er unaturlig for hunden lærer vi den mest effektivt og med høyest presisjon med operant betinging. Det betyr at du må tilpasse metodene mot det du ønsker å få til. Dermed er det kanskje ikke så viktig å låse seg til en måte å gjøre ting på, men heller forstå hva hunden trenger for å lykkes?

(Les bøker fra etologene Per Jensen og Sverre Sjölander om du vil lære mer om dette)

Ekstremisme
Som i alt annet finnes det ekstreme ytterpunkter i tolkningen av disse ideologiene. I den ene enden finner du en form for «positiv» trening der man ikke skal påføre hunden noen form for ubehag. Det er ikke lov å bruke skarp stemmebruk, ordet nei, eller fysisk ta i hunden. Man benytter seg bare av å belønne atferd som hunden tilbyr uten å påvirke hunden på noe vis. Men det som er positivt for eieren er ikke nødvendigvis så positivt for hunden da dette, på feil måte og alene, kan skape usikre og stressede hunder. I mangelen av ordentlig kontakt med førerne lider mange hunder under å konstant befinne seg i en analyseringsprossess der de skal gjette seg frem til hva som gjør mor eller far fornøyd. I den andre enden finner man hundeeiere som kjefter og smeller uten å på forhånd gi hunden sjans til å forstå hva som forventes av den. Uten opplæring og med inkonsekvent og urettferdig behandling blir hundene blir passive og tør ikke gjøre noen ting i frykt for å få straff. Ekstremversjonen uansett ideologi blir helt feil!

Positiv hundetrening
Som hundetrener (uten label) synes jeg det er urettferdig at noen skal beslaglegge ordet positivt slik at tradisjonell og eventuell annen metode for å trene hund står igjen som negativ. Positiv hundetrening er faktisk ikke en metode, men en relasjon med et mangfold av metoder avhengig av hva og hvem vi trener, samt dagsform. (Takk til Maren Teien for å glimrende ha satt ord på dette på sin blogg) Alle metoder og verktøy vi tar i bruk i treningen må tilpasses hva du ønsker å få til, deg selv, ditt temprament og din hund.

De flinkeste gjør veldig mye likt
Jeg har vært veldig aktiv de siste årene med å reise på kurs, oppsøke instruktører, ta kontakt med folk som kan ting, har oppnådd ting, lest bøker og saumfart internett. Jeg er nysgjerrig og sulten på å lære mer. Ikke bare for å lære mer om hund, men også hvordan jeg kan bli flinkere til å lære andre å trene hund.

Jeg synes det finnes utrolig mange flinke mennesker der ute. Men blant alle disse flinke menneskene har jeg oppdaget noe veldig interessant på tross av ideologier den enkelte hevder å følge. Nemlig at alle de som får det til gjør veldig mye likt! Jeg ser mange fler likheter enn forskjeller. Metodene får litt forskjellige navn hos de ulike personene. Jeg har også oppdaget at mange metoder og verktøy får nye navn og blir relansert som en helt ny metode enda det har blitt praktisert siden forrige århundre. Noen ganger utført litt forskjellig, men med samme poeng og mål.

Det hele handler om å bygge opp øvelsene. Bygge opp forståelsen for hva hunden skal gjøre og etablere gode belønninger for å utføre denne adferden. Deretter må man finne jevne overganger fra treningssituasjon til virkelighet. Du må bli flink til å ikke presse hunden for langt, men samtidig ikke glemme å progressjon. Etter å ha besøkt virkeligheten må du huske å gå tilbake i treningen. Hunden skal hjernevaskes på en reaksjon, og ved å gå frem og tilbake i treningen kan du implementere denne reaksjonen gradvis i alle miljø den skal fungere. Du går tilbake for å bevare reaksjonen i kontrollert miljø, slik at det er større sjans for å oppnå samme resultat i et ukontrollert miljø. Flinke hundetrenere former en vane, deretter gjør de vanen til hverdag.

Som en instruktør og hundetrener som ønsker å utvikle seg så må man huske at selv om det er småting som utgjør forskjellene så finner man ofte djevelen i detaljene. Derfor ønsker i allefall jeg å forsette å være nygjerrig, ta faglige diskusjoner, ikke dømme andre og være ydmyk for all kunnskapen som finnes der ute.  

Den som anser seg for ferdig utlært, er ikke utlært, bare ferdig.