Med hund i Rondane

Rondane nasjonalpark ble opprettet i 1962 som Norges første nasjonalpark. Her møtes du av et karrig og steinete fjellterreng med langstrakte vidder dekket av røsslyng, lav og høye fjell som strekker seg mot himmelen. Rondane er et populært turområde både for de som vil gå i mellom fjellene og for de som vil opp på dem.

Jeg har alltid vært fasinert av fjell, og spesielt Norges 2000 metere. Norge har 231 topper over 2000 meter med primærfaktor større enn 30 meter. Med primærfaktor menes hvor mye toppen rager over terrenget rundt. Det finnes ti topper over 2000 meter i Rondane, og Rondeslottet på 2178 moh er den høyeste av de ti.  For mange år siden planla jeg å løpe Rondane 2K maraton som innebærer å løpe over alle disse fjellene på en dag, men da mye har skjedd de to siste årene har jeg ikke greid å holde den formen jeg en gang hadde. I tillegg kan jeg si i ettertid at det heller ikke hadde vært noe å ta med hundene på... Derfor ble planen endret til en behagelig liten toppturuke med base på Rondvassbu.

Vi parkerte ved spranget og gikk grusveien inn til Rondvassbu. Hundene fikk hver sin kløv med egen mat for seks dager, vi med vanlig oppakning for toppturer med utgangspunkt fra en hytte. På Rondvassbu fikk vi et rom hvor hundene fikk bo sammen med oss. Ved Rondvassbu ble vi tatt i mot av Kong Vinter. Han la et jomfruelig hvitt slør over landskapet over 1500 meter, mens kaldt regn vasket over det underliggende terrenget. Jeg var glad jeg skulle få bo inne!

Den første toppturen gikk til Veslesmeden, og i regn, senere snø og vekslende tåke er jeg overrasket over mange av menneskene vi møter i fjellet. Uten regntøy, i tights, i joggesko (det lå minst 20 cm snø). Vi møtte personer som skulle til en hytte lengre inn i dalen som spurte om veien når de var kommet nesten til toppunktet på Veslesmeden. Kart og kompasskunnskaper mangler, men de hadde i det minste dette med seg. Jeg vet ikke om tightsmenneskene hadde det…. Veslesmeden ble besteget uten utstikt og returen ble gjort i rekordfart. På middagsbordet ventet en herlig treretters med grønnsakssuppe, dampet torsk og en nydelig dessert.

På vei opp til Vinjeronden og Rondeslottet fikk jeg for første gang kjenne skikkelig på hvor mye stein det faktisk er i Rondane. Snøen dempet nok inntrykket av dette på Veslesmeden, men nå sto sola høyt og snøgrensa krøp sakte høyere og høyere. Anmarsjen startet bratt, avbrutt av en transportetappe inn en dal før stigningen til Vinjeronden igjen tok over. Dalene i Rondane er ganske frodige, og det slår meg flere ganger hvor mange farger det egentlig er, tross det glissne landskapet og all steinen. Fra Vinjeronden var det noen hundre meter klyving ned, før du kunne begynne stigningen til Rondeslottet. Her begynte jeg virkelig å kjenne på at dette ikke var et sted for en hund. Det er bare ur, mange store blokker, en del løse stener og snøen gjorde alt såpeglatt. Det gikk greit fordi hundene kunne gå pent bak og uten bånd. Dermed hadde jeg hendene løs til meg selv, og til å eventuelt hjelpe hunden opp, eller ned, hvis det ble for høyt eller glatt.  Det gikk greit, men hvis du har en hund som må være i bånd og som ikke kan gå pent uten å trekke vil jeg kalle det risikosport. Utsikten fra Rondeslottet var spektakulær!

Fossekallen leker seg i Rondvatnet mens jeg går på stien med nesa rettet mot Storesmeden og Trolltinden. Turen går på stier sjelden brukt og det er godt å varme opp i flatt terreng før stigningen begynner. Hundene får trekke på flatene, dermed går det skikkelig unna innover i dalen. Det er tydelige spor etter isbreens ferd gjennom landskapet og på veien fant vi en velholdt dyregrav, fjellrypereir og en harepus. Sistnevnte var det Haldor som fant og dermed ble han litt mer jakthund enn trekkhund og jeg fikk gå selv, med han under kommando. Det er mye løsmasse på vei opp til Storesmeden. Haldor er ikke så smidig i slikt terreng og kan finne på å satse alt for å se om det går bra hvis han ikke holdes under kontroll. Trygve sjekker derimot underlaget før han legger vekt på og unngår sånn å tråkke på løse stener og vippeblokker. Han har generelt mer kontroll på føttene og beveger seg mer smidig i terrenget. Kanskje all balansetreningen under rehabiliteringen har bidratt til dette? Jeg vet ikke. Uansett er ikke dette et ideelt sted for hunder, jeg var redd for at de skulle få en stein i beina og ende opp med brudd og var skikkelig hønemor hele tiden. Det gikk selvsagt fint, men neste gang jeg skal plukke topper i Rondane blir hundene hjemme. Traversen ut til Trolltinden turde vi ikke gjennomføre sammen med hundene.

Høye fjell, dype daler, artige fjelltraverser som ikke krever klatring, friske fjellvann og mange farger tross alt det grå kjennetegner Rondane. Det er hardt og karrig terreng, men med gode fjellsko går det fint for oss tobeinte. For de firbeinte kan det være verre. Huden blir slitt og det kan vært lurt å smøre potene om kvelden og eventuelt ta på sokker hvis huden blir tynn. Kutt kan jo også forekomme blant de skarpe steinene. Haldor og Trygve klarte seg uten sokker, og jeg synes potene holdt godt hele oppholdet.

Det var veldig greit å bo på Rondvassbu med hund og det går ann å forhåndsbestille hunderom. Faktisk var det ganske hyggelig å ha med hund generelt i Rondane, da folk var veldig vennlig innstilt generelt. På populære turstier hjemme møter jeg nesten alltid noen med sitron i ræva når det gjelder hunder. «Jaha, du jogger med hund på turstien, du……?» Det er også faktisk en av hovedgrunnene til at jeg har brukt turistforeningens tilbud så sjelden hjemme. Men her var det ikke et negativt ord! De fleste vi møtte på veien så faktisk ut til å like hunder. Mange var nysgjerrige på hva de kunne bære, hvor gamle de var, hvilken rase og om de kunne hilse. Veldig mange kommenterte at det var fine hunder og brukte dette som en samtalestarter. Det var nesten en av de hyggeligste opplevelsene på hele turen. Å få lov å ferdes med hund blant folk og bare få godord.

Tusen takk for en herlig ferie, Rondane og Rondvassbu!