Middelhavscup

Etter en lang tur helt ned til enden av Frankrike kom Geir og jeg endelig frem til Herm. Eller – vi kom frem til «litt utenfor Herm» der det norske landslaget leide en «gites» som jeg kommer til å kalle for huset i Herm for enkelhetsskyld. Vi kom frem veldig sent lørdag kveld etter å ha kjørt litt hardt på for å rekke trening tidlig søndag morgen.

Hva er tid?
Dagen etter sto vi derfor opp tidlig. Vi skulle møte i sekretariatet klokken 0900 for å få tildelt treningsterreng og alt mulig. Jeg var trøtt etter å ha kjørt 200 mil i løpet av to dager. Ingen hadde fått handlet mat og vi hadde ikke frokost. Jeg tror alle sammen stresset litt både med tanken på å gå mange timer uten mat og for å komme inn til Herm i rett tid. Stress – det kunne vi spart oss for. De franske bryr seg nemlig ikke om tid. Etter å ha ventet på sekretariatet  i en evighet kom opplegget endelig i gang, men så viste det seg vi måtte ha kontanter for å få fuglene, dermed måtte vi ta ut penger. Jada, vi var gjerne litt uforberedt, men det var første dagen der nede. Nærmeste minibank var i Dax. Dermed ble vi veldig glade når damen som snakket engelsk sa vi kunne komme tilbake klokken to og hente fugler og dermed ta en ettermiddagsøkt istedet. Helt topp tenkte vi, for da fikk vi også mulighet til å ta oss frokost.

Når vi kom tilbake klokken 1400 som avtalt med damen var det mørkt og låst. Den tyske gruppen hadde gjort samme avtale og satt på trappen og ventet. Senere lærte vi at alt stenger i Frankrike mellom 1200 og 1400. Noen ganger også så lenge som mellom 1100 og 1500 og sånn er det – avtale eller ikke. Så da satt vi der, en gjeng på over ti personer og ventet på trappa. Jeg kokte innvendig og kjente på irritasjon over at dagens treningsmulighet sakte gled bort. Etter halvannen time kom damen tilbake og vi fikk fasaner og en guide som viste oss terrenget. Det gikk altså bra tilslutt!

Treningsøkt
Det ble en bra økt for alle hundene. Først kjørte vi alene på fasanen vår. Deretter trente vi reviering i par. Reglene ser utrolig strengt på det å gå forbi fugl, og hundene må sy terrenget for å finne fuglene. Når jeg først fikk se feltene synes jeg områdene var ordentlig fine, men kanskje at feltene var litt små. Jeg lurte på hvordan de skulle få avprøvd alle hundene her uten å gå tom for terreng. Jeg hadde også sett for meg at de ønsket å se hunder med litt format under VM, men disse terrengene tillater ikke at hundene går fryktelig stort, da forsvinner hunden. Samtidig ble jeg overrasket over hvor lite fremover i terrenget vi kom på 15 minutters slipp med god reviering, og med norsk fugletetthet i bakhodet kjente jeg en liten bekymring for at ikke alle skulle komme i fugl.

VM i skogsfugljakt på fasan. 
Jeg ble som sagt skikkelig glad når jeg så terrengene. Det var furuskog med røsslyng og bregner. Akkurat slik skog vi kjenner fra hjemme, bortsett fra at det er flatt. Og at jorden består mer av sand enn mold. Og at furutrærne er plantet og brukt i industri til å produsere celluose. På grunn at av skogen er plantet så var også terrengene ganske fint avgrenset. Det gjør det enkelt for oss å se hvor vi skal, men det er også positivt for hundene da søket kan bli estetisk penere når kan slå slag fra kant til kant. Vegetasjonen er tidvis høy, og det kan selvsagt skape noen utfordringer, men personlig synes jeg det gikk veldig fint. Det eneste var at de høye bregnene skjulte de stygge tornebuskene som stakk selv gjennom den tykkeste turbuksa. Hjemme hadde slike terreng inneholdt orrfugl, tiur og kanskje rugde i de rette områdene. Her finnes ikke vill fugl utover en og annen rugde. Det ble satt ut fasaner hver dag. Jeg likte terrenget kjempegodt og ble enda mer glad for at jeg var på denne reisen med Haldor. Dette var perfekt for han!

Middelhavscup
Haldor og jeg var ikke påmeldt middelhavscupen, men vi ble med for å se på da opplegget var noenlunde det samme. På sekretariatet møtte vi opp til møtetiden klokken 0800, der ble vi sittende å vente til klokken 1000. Jeg vet ikke om det var tilfeldig, eller ikke, men samtidig som Italia kom inn dørene begynte arrangementet. Hvis jeg har skjønt ting riktig  så eier Italia Middelhavscupen, og selv om den arrangeres i samme land som VM så er det Italia som styrer og betaler terreng, dommere og fellesmiddag. Jeg kan ha misforstått følgende også, men slik jeg skjønte det så kom VM som en slags reaksjon på Middelhavscupens fokus på hundesport der mange følte det jaktlige fokuset manglet. I MC skytes det med startpistol, mens i VM er det felling, søk og vannapport.

Med Italia på plass begynte seremonien med presentasjon av lagene og veterinærsjekk. Jeg synes veterinærsjekken ble gjort skikkelig smidig rett etter at lagene hadde vært på podiet. Verterinæren sto ganske enkelt der de måtte ned og valgte ut en tilfeldig som måtte scannes og vise passet.

Opprop
Etter presentasjonen av lagene så var det ikke noe opprop slik vi kjenner systemet i Norge. Trekkingen ble gjort dagen før og… HOI, det droppet vi jammen å være med på. Og heldigvis for det fordi når trekkingen skulle begynt klokken 1800 skjedde ingenting før det kom en mann klokken 1915 bærende på en printer. Halv åtte gjennomførte de trekkingen, men siden ingen greide å koble printeren til strømnettet kom aldri listene ut før alle gav opp og gikk hjem. Men listene var på plass da vi ankom dagen etter og på disse listene står det hvilket terreng, gruppe og start du har. Vi fikk utlevert et kart, og terrengene var veldig godt merket, så det gikk veldig fint å finne fram selv om vi ikke var kjent, eller fikk med oss noe av informasjonen som ble gitt ut på fransk.

Bli fransk fortest mulig
Etter dette skjønte jeg at hvis jeg skal overleve en uke i Frankrike må jeg bare slappe av, prøve ikke å irritere meg over misbruket av tid og stole på at jeg blir fanget opp hvis det skulle dukke opp noe. Ute i terrengene fikk vi fort lære at det gjorde ikke noe om du ikke kom til slippet du var satt opp tid. Arrangementet ventet ganske enkelt på deg til du kom, eller hoppet videre til neste par hvis de var der. Det virket i allefall ikke som arrangørene bekymret seg nevneverdig, så det beste var å bare bli mest mulig fransk med en gang. Jeg vet ikke om det var denne nye forståelsen og aksepten for hvordan ting foregikk, eller om det var fordi jeg begynte å drikke vin, men ting gikk mye lettere for meg etter dette.

FCI regler
Middelhavscupen arrangeres med FCI regler. Disse reglene skiller seg litt fra de norske reglene. Noen ting har jeg faktisk skikkelig sansen for, andre ting synes jeg er litt rart.

Jeg liker for eksempel hvor bevisst de er i forhold til korrekt vindbruk hos hundene. Hundene skal anvende vind og ikke markvitring, det betyr blant annet at hunder som forfølger sporet til en løpende fasan blir avbrutt, eller avsluttet. Det er veldig dumt om hundene går forbi fugl, derfor stilles det høye krav om at hundene skal reviere terrenget skikkelig. Sjøstjernesøk fungerer ikke, hundene må reviere et korrekt motvindssøk. De ønsker presise fuglearbeid og på grunn av veldig høye krav til ro i fuglearbeidene er det enklest om man kan benytte seg av den foretrukne kontinentale reisen, fremfor vår nordiske flush. De setter ikke pris på reisen slik som vi gjør i Norden, og det beror nok noe på at de jakter i terreng hvor det ikke er like nødvendig med en god reis, samt noe mote.  

Det er kanskje litt nerdete, men jeg hadde gledet meg til å få gå i et land hvor vi avsøker terrenget i motvind og få se skikkelig godt revieringsarbeid, men det viser seg at også i Frankrike – tross talkumboksene med vindvisende støv, så greide de ikke gå terrengene i rett vind. Hele første dag fikk vi gå i medvind, til tross for at det hadde vært veldig lett å dra lengre ned i skogen før vi skulle slippe bikkjene. Utmarka er perforert av skogsbilveier og tilgjengeligheten var stor. Det som jeg synes var veldig rart var at de fleste hundene gikk fine «motvindssøk» tiltross for dette. Når vinden ikke er i mot blir dette i mitt hode feil bruk av vind, veldig lite effektivt og stor sjanse for støkk. Jeg fikk ikke spurt noen om dette, men det skal jeg følge opp….

De er ikke opptatt av reis, det beste er om fuglen går når du kommer opp til hunden. Ellers er det mye sparking i gresset for å få fuglen opp, eller at hunden går fot til fuglen går (kontinental reis) I reglene står det at du ikke får gå forbi hunden, men dette er relativt. De fleste gikk i allefall foran og sparket i gresset for å få opp fuglene. Hvis du sier fra på forhånd får du reise nordisk (nordic flush) men de er veldig strenge på roen når fuglen går.

En annen ting jeg likte godt var dette fokuset på at hundene skal være ferdig dresserte når du stiller den på prøve. Det vil blant annet si at det ikke skal være nødvendig å snu hunden på fløyta i enden av terrenget. Den skal allerede ha lært å jakte for føreren sin og ikke skifte biotop på egenhånd. Hvis du måtte blåse skulle hunden også lyde øyeblikkelig, hvis ikke telte dette veldig negativt. Stillferdig føring av hund og stillferdig jakt er jo noe av det fineste som finnes.  

God gjennomkjøring
Middelhavscupen var en god gjennomkjøring før VM lag og St Hubertus og det er en aboslutt fordel å være med på denne cupen. Det er veldig lett å ha litt uflaks med stang ut her og jeg tok en opptelling ut ifra listene første dag. 16/42 ble eliminert, mens 17/42 fikk ikke sjanse på fugl. Første dag ble det delt ut seks premier. Det var mulig å se på mange av slippene og det var veldig interessant å få lov å observere. Samtidig som vi ser mye bra ble vi også vitne til noen rare ting. En ekvipasje ble eliminert etter et, ut fra hva vi kunne se, perfekt fuglearbeid. En annen ekvipasje fikk premie tross 15- 20 meter ettergang. Neste dag ble det delt ut åtte premier av 42 starter. Det blir vel 17% premiering totalt på Middelhavscupen og det er jo egentlig ikke så ulikt en vanlig prøve hjemme… Middelhavscupen var en skikkelig artig konkurranse, og i dagene mellom MC og VM var det en FCI prøve man kan være med på. Denne foregår i de samme terrengene, men hvis du vil være med må du være registrert på Gesconlista. Dette var det noe styr med og til neste gang bør dette ordnes i Norge før avreise.