Vinterjakt i Valdres '17

Jeg pakket bilen og Trygve, og kjørte avgårde tidlig tirsdags morgen. Jeg merket med en gang at noe var galt med bilen, men prøvde å ignorere det. Tankene var låst, jeg skulle til fjellet, bare jeg kom frem var det greit. Jeg kom ikke lengre enn til Vikeså. Bilen dampet og klaget. Det luktet sterkt. Klutchen var gåen. Dermed ble turen utsatt til bilen var ferdig. Det ble hell i uhell, fordi med forsinkelsen traff jeg på tidenes påskevær - hele uka!

Å oppsummere sju dager i detalj vil nesten bare bli kvalmt. Det har vært helt latterlig fint!

Været først og fremst.... Jeg har fått farge. Jeg kunne gå uten jakke. Jeg har brukt solbriller - hver dag! Videre har vi funnet ryper! Ikke av den lettkledde, bakpå motorsykkeltypen, men av de hvite og yndige med vinger. Den dårligste dagen hadde vi tre fuglesituasjoner. Den beste hele 15 stykker. Når det gjelder rypene var de like snille som værgudene. De satt under steiner, i skogen og midt på vidda, alle trykket godt. Noe av det kjekkeste med vinterjakta er alle fuglene som tusler rundt og som du får se foran hunden, gjerne midt på vidda. Trygve taklet disse situasjonene helt topp, og fulgte bare på fuglen som trippet rundt til han fikk trykket den fast. Vi fant også orrfugl og hare. Trygve er fullstendig overbevist at han klarer å ta hare i reisen, så jeg må være veldig «på» for å få stoppet han i disse situasjonene. Denne stoppen kunne faktisk vært bedre, men det går innen noen meter.

I løpet av ei uke har vi hatt to støkksituasjoner, en på meg på vei til Trygve i stand og en på Trygve. Vi har opplevd single ryper, og store flokker på idiotisk mange fugler. Vinterjakt setter helt andre krav og gir mye større utfordringer til hundene enn på høsten. Reisen på vinterrype blir ofte litt lengre, fuglene flyr lavere, kjempestore flokker er vanskeligere enn single ryper og vanligvis er rypa mer var enn på høsten.

Veldig mye fungerer veldig bra, men jeg har funnet noen svake punkt hos Trygve. For det første: Jeg tok med startpistol og kastapport for å trene litt tørt til jaktprøver de dagene jeg ikke skulle jakte på ordentlig. Startpistol og den delen der er jo greit nok. Men det å apportere en dummy etter fuglearbeid undervurderte jeg virkelig vanskelighetsgraden av. For det første trodde jo bikkja det var skutt vilt, så han sprakk fullstendig og gikk "i kastet" Energisk og med rovdyrutrykket i barten kastet Trygve seg over dummyen og plukket den opp. Jeg rakk å tenke at "jaja, han gikk i kastet, det kan jeg reparere. Heldigvis apporterer han dummyen" før han spyttet den ut og gikk ut i søk etter den ordentlige rypa. Vi fikk dummyen inn til slutt, men jeg ble overgitt over trykket jeg måtte legge på han før han gjorde som jeg sa. Plutselig forstår jeg hvorfor så mange ryker på dette på prøve. En hund som blir skutt for forventer jo varm fugl, ikke plast og opptinte greier. Vi fikk det på plass i løpet av et par dager, så la jeg den bort. Men dette er noe jeg skal trekke inn tidligere i treningen på neste hund, i tillegg til at jeg generelt skal jobbe mer med det.

Hver dag går vi en halvtime omtrent for å komme inn i terrenget. Trygve fikk trekke meg inn de første dagene, men så måtte han gå bak. Han blir jo sliten etter flere dager i fjellet. Den siste dagen gikk jeg i egne tanker på vei opp. Jeg kjente nærværet av bikkja og var kjempelykkelig over den lydige hunden min som gikk bak uten mas, det fine været og alt. Plutselig oppdager jeg at den kjempelydige hunden min ikke er bak meg lengre. Han er heller ikke å se, og han kom ikke når jeg ropte. Jeg gikk tilbake i sporene mine og etter flere hundre meter fant jeg han to meter fra skisporet – i stand. Alltid på jobb den fjotten. Trygve har behandlet sjansene sine godt! Han har også spontanrapportert til meg og er øvrig veldig opptatt av å få meg med inn i fuglearbeidene. Han snur seg for å se om jeg er med før han går rett inn i en stand. Det samarbeidet Trygve viser meg synes jeg er utrolig spennende, og som jeger synes jeg dette er en viktig egenskap og utvikling da Trygve fremdeles er en stortgående hund. 

Jeg har et håp om å få til en stopp uten kommando på Trygve. Jeg er lei av å gå på prøver og å være avhengig av å være "på hugget" hele tiden. Med litt uflaks rekker hunden å gå noen meter før du rekker å rope og det blir "takk for idag" I tillegg vet man jo aldri når hunden støkker, og det beste er jo at den ikke forfølger av seg selv. Haldor er blitt veldig god på dette, men Trygve er en helt annen type. Jeg har hatt en del økter på lavlandsfugl hvor det har fungert tåelig godt, men ikke så godt at han ikke gjør som han vil hvis jeg ikke ser han i forbindelse med støkk... I tillegg ter lavlandsfugl og rype seg litt forskjellig, og jeg tror overføringsverdien avhenger i stor grad på hundens tidligere erfaring. Uansett så har dette vært et fokusområde, men jeg er ikke kommet helt i mål. Heldigvis er han veldig pliktoppfyllende på kommando. Mange jeg snakker med sier dette vil komme med tiden,bare jeg fortsetter som jeg gjør. Jeg håper de har rett.

Jeg tok med meg en rev hjemmefra, men denne tror jeg skal få sitt eget innlegg i bloggen da jeg har gjort meg en del betrakninger i forhold til denne treningen. Hvis dere er heldige klarer jeg også gjenfortelle Trygves hysteriske utspill i løpet av denne uka. Men kort fortalt har jeg kommet til del fire av revesleptreningen og her handler det om at Trygve skal klare reveslepet selv om han er fysisk og psykisk sliten. På fullbruksprøven er reveslepet siste øvelse første dag, han må klare det selv om hodet er ferdig. Derfor trakk jeg spor etter hver dag i fjellet, slik at han fikk erfare at reven skal inn uansett. Etter sju dager var den reven nesten levende igjen, men allikevel leverte Trygve sitt beste arbeid den siste dagen. Fint å avslutte på den måten. 

På kveldene har vi lest bok, drukket rødvin og kost oss sammen i sofaen. Jeg blir fryktelig mørkeredd alene i det store huset, og det hjelper ikke at Trygve av og til hører lyder og setter i gang med varsling. Da føler jeg meg ikke lengre alene, men det er riktignok ikke på den gode måten.

Jeg fikk også besøk av Therese fra TNA foto en dag. Hun har hatt noen fantastiske bilder av oss, og jeg deler noen av de under. Hun ble forøvrig vorstehfrelst av Trygve og det dukker nok opp en liten bart hos henne snart;)

Jeg ble så inspirert av henne, både som person - følger drømmene, og som fotograf. Så når Trygve og jeg måtte ha en pausedag på midten tok jeg hunden og kameraet med på en liten tur i håp om å få gjenskape noen bilder jeg har lagret i minnet. Det blir jo ikke alltid som planlagt;) 

 

Turen hjem gikk knirkefritt. En absolutt fantastisk uke!