Hjelp, jeg har kjørt på et rådyr!

På årets svarteste fredag fikk jeg en telefon fra politiet om et ettersøk som inneholdt en del utfordringer jeg tror de fleste trener alt for lite på.

Jeg har skrevet lite om ettersøkene mine frem til nå. Vi som ettersøksjegere blir hele tiden blir oppfordret til å være forsiktig med sosiale medier. Jeg skjønner poenget, men allikevel så tror jeg det er viktig å dele litt erfaring. Jeg har holdt en del sporkurs i det siste, og mange ønsker å få en godkjent ettersøkshund. De fleste til eget bruk, men noen drømmer om å gå offentlige ettersøk. For å få en skikkelig god sporhund er det en del grunnleggende ting du bør ta med i treningssporene dine. La meg fortelle om fredag.

På grunn av Black Friday hadde jeg ikke tenkt meg ut på hovedveien i det hele tatt. Jeg hadde tenkt å sove frempå, og ta igjen litt tapt arbeid. Den planen gikk i vasken da politiet ringte før åtte om morgenen. Et rådyr hadde blitt påkjørt, det var ikke annet å gjøre enn å stå opp. Jeg kledde på meg og spiste en litt for liten frokost, fant frem rifla mens jeg sendte et varmt takk til Norma som nylig har sendt meg ammunisjon, jeg hadde ellers vært tom for jaktpatroner, henta kniven, sporlina og den oransje jakken. Haldor hoppa engasjert inn i bilen og en halv time senere var jeg fremme. Trodde jeg…

Dette er nemlig det jeg synes er vanskeligst med alle ettersøk. Å finne frem til rett sted. Jeg får en beskrivelse av politiet, jeg får ofte snakke med de som har kjørt på og basert på dette skal jeg finne frem til hvor ulykken skjedde. Noen ganger er det selvsagt opplagt og enkelt, men ofte husker ikke de som kjørte på helt nøyaktig hvor det skjedde. Det er ikke så rart, det kan være en sjokkerende opplevelse. De er kanskje ikke kjent, og mange ringer ikke før de er fremme der de var på vei til. Hukommelsen spiller oss noen ganger et puss. Det er helt greit, men det gjør ikke alltid jobben så enkel for oss. Ettersøksjegerne er heller ikke alltid kjent og selv om beskrivelsen er god kan misforståelser oppstå.

Jeg fikk en god forklaring, og jeg var kjent. Det var faktisk bare ti minutter hjemmefra. Allikevel hadde vi ulik oppfatning over hva som var den siste gården på venstre side før veien som tar av til et sted. Det var kanskje to kilometer mellom disse gårdene, og det hadde blitt langt for meg å lete etter spor langs veien.  Jeg har gått opp og ned langs veiene og opplevd at jeg finner sporet mange hundre meter fra der jeg ble fortalt at det var. Det gjør det hele mye vanskeligere. Det enkleste for oss ettersøksjegere er om stedet ulykken inntraff blir merket med hva som helst, der og da. Da har vi noe konkret å se etter og vi kan enkelt finne ut hvor sporet begynner. Men jeg var heldig i dag. Fordi personen som hadde kjørt på tilbudte seg å møte meg på stedet, og jeg fant frem til rett gård med en gang. At folk har tilbudt seg å møte meg på stedet har skjedd flere ganger på ettersøkene mine i år, og det har vært helt topp, selv om jeg ikke kan forvente dette så har det betydd mye for hvor fort jeg kommer i gang. Jeg slipper letingen, sportegn rekker kanskje ikke vaskes bort i været, alt i alt, ofte raskere oppklaring.

Personen viste meg treffstedet. Her lå det en del pels igjen. Jeg fikk se bilen, nesten ikke et merke. Jeg fikk nøyaktig informasjon om fluktretning, i allefall de 30 første meterne, påkjørselen skjedde tross alt når det var mørkt. Men å få 30 meter med fasit kan bety mye, det gir deg en sjans til å kontrollere at du er på sporet. Jeg var i allefall veldig glad for det.

Den neste utfordringen er at hunden må klare å jobbe uansett. Når vi trener har vi mulighet til å lufte hunden ordentlig først, gjøre hunden klar for oppgaven. Vi styrer hvor vi trener og kanskje trener vi ofte steder hvor vi ikke er i nærheten av vei, eller folk, eller dyr. I forbindelse med offentlige ettersøk har jeg selv måtte legge om på treningene mine. Jeg har blitt flinkere til å trene på ulike tider av døgnet og ulikt vær. Jeg har trent steder med mye trafikk, mye folk. Jeg har lært hunden min å plukke opp spor fra alle mulige underlag. Og at han må klare å spore til tross for at det skjer ting, eller er kuer og sauer tilstede (vi bor på Jæren) For læringens skyld bruker jeg på å skrive noen setninger hva hvert ettersøk som sier noe om hva som ikke fungerte helt tipp topp, også legger jeg det til i treningen. Trening er viktig. Det handler ikke bare om at hundens egenskaper skal holdes ved like, men også din evne til å lese hunden og samarbeidet hund fører i mellom. Haldor har det siste halve året blitt groomet mot fuglehund VM og har ikke fått mange treningsspor. Det merket jeg veldig godt i løpet  av dette ettersøket fordi han mistet konsentrasjonen mange ganger. Han lot seg forstyrre av omgivelsene, og årsaken er hovedsakelig mangel på trening. Forstyrrelser kan være alt fra hindringer i veien, til miljøet (dyr, biler, maskiner, katter, hunder)

Å plukke opp sporet fra veien gikk greit, det lå jo igjen et teppe etter rådyret. Luktbildet var sterkt. Det var nesten ingen trafikk på veien og vi slapp å være redde for å bli påkjørt. Haldor gikk rett i arbeidsmodus og sporet de 30 meterne jeg visste dyret hadde løpt, men så møtte vi hekken. Det skulle ikke mer til for å kaste hunden litt av lasset.  Han snuste litt, men det var omtrent som han ikke hadde guts til å gå på der sporet egentlig gikk. Derfor løp han opp langs hekken, men tok selvstendig ned igjen på andre siden, men før han kom helt ned igjen dro han skarpt over og ut mot jordet. Han viser god sporadferd lenge, men så blir han litt utydelig og plutselig er vi i en skog.

Her kommer neste ting som jeg synes er vanskelig. Når jeg går umerka spor på trening krever jeg korrekt sporadferd hele tiden. Hvis jeg ikke får det følger jeg ikke på etter hunden og hunden får ikke fremdrift. På denne måten klarer jeg ofte løse sporene fort og uten krusseduller. Men på ettersøk kommer det flere elementer inn. Jeg blir påvirket av været, av situasjonen, kanskje jeg er trøtt og ikke har lyst å gå ettersøk. Kanskje det ble lengre enn jeg hadde tenkt meg og jeg blir sulten. Eller umotivert av andre årsaker. Alle disse tingene kan påvirke hvor skjerpet jeg er og hvor flink jeg er til å stole på meg selv. Jeg har opplevd at jeg har så lyst at hunden skal finne sporet at jeg blir med på nesten hva som  helst, også sitter vorstehren der med ei skogsmus i kjeften. Sånne ting skjer ikke hvis jeg ikke følger på når hunden ikke viser rett sporadferd. I tillegg til at jeg går mindre feil på denne måten så får jeg også lettere med meg når han peker ut dyr på overvær for meg. Det handler om å gjøre det samme som på trening selv om det er alvor. 

Jeg kom inn i en liten skog. Haldor avslutter sporadferden sin og blir annerledes. Plutselig går det opp to rugder presist foran han (helt sikkert kjempetilfeldig). Vi fortsetter litt, men jeg skjønner han er på rugdejakt.

Dette er den tredje tingen. Så lenge man skal bruke en jakthund, og spesielt en allsidig jakthund til dette arbeidet, så risikerer du sånne episoder. De har flere oppgaver i livet. Det trenger ikke gjøre hunden din dårligere enn andre hunder, men det betyr kanskje at du må trene litt mer, gjøre en bedre generaliserings jobb, og lære deg hvordan du får hunden til å jobbe igjen etter at den har sporet av, selv om forstyrrelsen fortsatt er der. Dette er ofte like mye en lydighetssak som et treningsproblem.

Haldor lurte meg en liten stund, men etter å ha blitt avslørt er det ikke verre enn å ringe tilbake til der du vet du hadde sporet. På vei ut av skogen støkket jeg et rådyr. Jeg bannet litt inni meg fordi jeg kanskje hadde lest Haldor feil og heller endt opp med å støkke det skadede rådyret. Jeg sjekket området, men jeg kunne ikke finne blod. Derfor markerte jeg stedet og gikk ut fra skogen og opp mot veien igjen. I denne situasjonen valgte jeg faktisk å helt tilbake til start og gjør alt på nytt, da det skjedde noe ved hekken jeg ikke likte helt, og jeg var ikke sikker på at dyret jeg støkket var mitt rådyr. Hvis hunden tok sporet og gikk likt så kunne jeg jo på en måte bekrefte det, men hvis han valgte en annen vei så hadde han i allefall sporet av ved rugdene som jeg opprinnelig trodde. Noen hunder er vanskelige å få til å gå sporet flere ganger, dette kan og bør også trenes på. Haldor har ingen problemer med det, og hvis det er noe jeg er usikker på bruker jeg dette som en metode til å dobbeltsjekke.

Denne gangen var Haldor helt på, og borret seg igjennom hekken. Jeg hoppet over, vi krysset veien. Jammen så jeg et rådyrspor i gjørma, jeg som aldri får med meg sånt.  Vi kom inn på sporet han hadde hatt tidligere. Det var godt å se! Men denne gangen gikk vi ikke inn i skogen til rugdene, vi fortsatte bortover jordene, over en bekk som var blitt til en elv pga nedbøren, flere jorder og igjennom noe sivgreier hvor det var ender. Her sluttet han sporadferden igjen, men han var tydelig ikke på jakt etter ender. Han krummet ryggen og ble målbevisste Haldor. Han hadde fått overvær og ville absolutt at vi skulle dit. Det er veldig greit å kunne bestemme selv om hunden skal få lov å følge overværet, eller om den skal følge sporet. Jeg gjorde meg merke av stedet jeg hadde hatt sporet sist, så lot jeg Haldor føre meg opp i vinden. Fra å ha sporet i behagelig tempo uten at jeg trenger å holde i lina gikk Haldor over til en veldig effektiv og tøff maskin som skulle fremover til en hver pris. Dette gjorde meg temmelig sikker på at han hadde dyret og at vi var på vei rett mot det.  Jeg begynte å tenke på sikker bakgrunn og fulgte med så godt jeg kunne tilfelle jeg kunne få øye på det. Jeg visste vi var nære. Men det var flere steder å gjemme seg, og jeg kunne ikke se det. Jeg fortsatte fremover etter Haldor og plutselig stakk det et hode opp. Ørene beveget på seg, og det stabbet seg på beina. Nå gikk ting fort! Jeg skrek SITT til Haldor, mens jeg konstaterte at det var trygt å skyte. Rifla ble montert, jeg fant dyret i siktet og dro av to raske skudd. Dyret falt.

Å ha trent på å ta raske avgjørelser om å skyte, eller å ikke skyte, er viktig. Det skal være trygt ifm veier, turgåere og hus. Du skal kjenne våpenet ditt godt, du bør ha trent på raske skudd og lade om raskt uten at du mister dyret av siktet. Du må kunne skyte fra flere posisjoner og bør trene en del stående uten mulighet for støtte. Samtidig må du ha en hund som klarer å se på at dyret blir skutt, eller flykter, uten at du må tviholde i lina. Lydigheten holdt på Haldor, men jeg måtte bruke den strenge stemmen. Det betyr at jeg kommer til å legge inn litt trening på dette fremover. Hvis hunden går så ødelegger den fort skuddmulighetene. Og hvis jeg må holde den fast klarer jeg i allefall ikke håndere våpenet mitt. For min egen del kjenner jeg denne lydigheten er ferskvare da hundene ofte blir trigget av jakta, og dermed blir også lydigheten utfordret. Dette kommer selvsagt ann på hvor mye du jakter og hva du krever i jakten, men tenk over hva du selv kan takle i en ettersøkssituasjon og tren realistisk slik at hunden får de rette forventningene til hva som er korrekt oppførsel.

Med dyret nede tar jeg med meg hunden helt frem og lar den snuse litt, mens den får ros. Haldor liker godt å slikke i seg blodet, og det får han lov til. Etter dette ettersøket kjente jeg på en enorm mestringsfølelse fordi vi kom oss fordi forstyrrelsene med gårdskatten, rugdene og endene. Vi løste oppgaven med godt samarbeid perfekt resultat. Det siste sporet ble litt i overkant av 800 meter. Dyret hadde knekt den høyre bakfoten, men så fint ut ellers, men ved nærmere ettersyn var det også noe galt med den ene framfoten og bekkenenet. Det hadde nok overlevd flere dager, og hatt fryktelig vondt hele tiden hvis vi ikke hadde kommet å tatt det ut. Ettersøk er veldig trist. Det er kjipt å se dyr på den måten. Men hundedelen, samarbeidet, og å lykkes med oppgaven er uslåelig moro.